4
Norsk sjarmtroll

Tittel:
Kvinner i for store herreskjorter
Sjanger:
Komedie, Romantikk
Varighet:
1 t. 46 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Henriette Steenstrup
  • Hallvard Holmen
  • Ingrid Bolsø Berdal
  • Inga Ibsdotter Lilleaas
  • Anne Krigsvoll
Regissør:
Yngvild Sve Flikke

“Kvinner i for store herreskjorter” er søt på en erkenorsk måte. Med alt hva det innebærer.

Det kan være vanskelig å leve opp til de forventningene man har til seg selv. Hvem kjenner vel ikke til det? Alle går vi rundt med mer eller mindre realistiske framtidsplaner. Små, men beinharde prinsipper – ofte om kjærlighet og sexliv. Og ikke minst et overhengende behov for hele tiden å forstå. Om det så bare er snakk om et kunstverk. Eller en følelse. Som ikke engang er din egen.

Det er neimen ikke lett.

I dette rautende sukkerspinnet av en film møter vi flere vidt forskjellige personer. Problemene strekker seg fra sceneskrekk til hemoroider, selvsagt via onanikunst i bur. Du kan sikkert gjette hvor Henriette Steenstrup hører til.

Dette er også mulighetenes film, og det er ikke alle rollefigurene som tenker seg om to ganger før de griper dem. Slik oppstår både kos og kleinhet. Begge deler er heldigvis kyndig balansert av regissør Yngvild Sve Flikke. Ubalanse ser vi nok av.

“Kvinner i for store herreskjorter” har et godt driv, og det må vi nok også klandre regissøren for. Vi kastes mellom de forskjellige rollefigurene – som for øvrig er befriende lite avhengig av hverandre – og musikk og klipping er akkurat så kledelig og stramt at helheten svever fint rundt i Trondheims koseligste gater.

Joa, klokka ble funnet fram ved en eller to anledninger – hvilket naturligvis aldri er et pluss – men når de nesten to timene er unnagjort, sitter man gjerne med en følelse av å ha sett tre. På en god måte. For det er ikke det at ting går så treigt – heller det at så mye forskjellig småtteri, av ulikt emosjonelt kaliber, er stappet inn i dette.

Aberet er at vi som seere får litt problemer med å føle nok for hver og en av hovedrollene. Vi anerkjenner bare at det som skjer betyr mye for dem, tenker at det er hyggelig og sånn, men unngår å sitte igjen med klebrige følelser.

Kanskje like greit, vil nok noen mene. Dette er tross alt “bare” en romantisk komedie. Ålreit er den uansett.