3
Nostalgi i form av Chevy Chase

Tittel:
Hjelp, vi må på ferie!
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 38 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Chevy Chase
  • Beverly D'Angelo
  • Anthony Michael Hall
  • Dana Barron
  • Randy Quaid
Regissør:
Harold Ramis

80-talls komedie slik vi best husker det, med Chevy Chase i sitt livs form.

Jeg vokste opp med komedier som “Hjelp, vi må på ferie!”. Favoritten min i denne filmserien er julefilmen, som har sin faste plass i heimen hver eneste jul. Men det hele startet i 1983, med en ferietur tvers over USA. Selv om filmen har tapt seg stort, har den fortsatt noen latterverdige stunder som tåler tidens tann.

Ferietid betyr som regel kos og uforglemmelige øyeblikk. For familien Griswold er målet en fornøyelsespark på den andre siden av landet, og i stedet for å gjøre det enkelt (les: ta et fly dit) er det vel bedre med en skikkelig biltur? Selv om resten av familien kanskje ikke er fullt så fornøyde med den avgjørelsen, så er familiens overhode, Clark (Chevy Chase), fast bestemt på å skvise alle inn i bilen for å få med seg alle severdighetene på veien.

Mange av mine favorittkomedier fra 80-tallet inneholder samme formel: Tynn historie og komikk som grenser til slapstick. Chevy Chase (“Community” og “Funny Farm”) var faktisk ganske god på komikk gjort på den måten, men hvorfor jeg fortsatt må le av alt tullet som denne filmen kommer opp med, er vanskelig å si. Er det nostalgien som kiler meg, eller var Chevy Chase en morsom mann? Ler gjør jeg i hvert fall.

30 år etter at filmen hadde sin premiere er det bare å erkjenne at dette likevel ikke er en god film. Den har sine komiske høydepunkter som gjør at jeg flirer, men det er altfor simpelt. En klønete familiefar utsetter sin familie for haugevis av håpløse situasjoner, og målet er å komme seg forbi hindringene for å nå et mål. Altså, simpelt. Det er elementer av patriotisme og innbitt stahet her også, men det går som oftest på bekostning av familien Griswold. Det blir litt vel repeterende.

At filmen streifer innom temaer som at familien holder sammen gjennom tykt og tynt, og at man kan oppnå et mål om man virkelig gir alt, er egentlig ikke noe som kommer helt til overflaten. Det er noe helt annet som stjeler min fulle oppmerksomhet, og temaer som dette blir kun å regne som statister.

Den naive og særdeles klønete Clark Griswold er det som redder denne filmen. Hadde ikke han vært en del av filmen, ville jeg nok ikke fått mer enn et par skarve situasjoner å le av. Tøysete ansiktsmimikk og overdreven entusiasme forekommer hyppig, men jeg lar det slippe forbi grunnet nostalgifilteret. Filmen i seg selv føles vanvittig utdatert, og jeg må bare innfinne meg i at denne filmen ikke har tålt tidens tann.