4
Nostalgisk grøss

Tittel:
Gåsehud
Sjanger:
Eventyr, Familie, Grøsser
Varighet:
1 t. 43 min.
Aldersgrense:
9
Skuespillere:
  • Jack Black
  • Odeya Rush
  • Dylan Minnette
  • Jeremy Ambler
  • Larry Mainland
Regissør:
Rob Letterman

Når du har skrevet 181 bøker og solgt over 350 millioner av dem har du unektelig fortjent en film basert på dem, men gir den samme gåsehud som R.L. Stines udødelige litteratur?

Gåsehud? Njaa. Nei. Kanskje for de yngste. Moro? Definitivt. Vi spoler først tilbake til 90-tallet. En horrorserie kalt “Grøsserne” fikk resten av bokhylla til å føle seg overflødig. Alle hadde sine favoritter, undertegnedes var “Monsterblod” og “Mutanten angriper”. Og for oss som vokste opp med kongen av biblioteket er det halve gleden ved å lene seg tilbake foran filmversjonen. Får jeg se min favoritt? Svaret kan meget vel være ja. Regissør Rob Letterman har fått med et anstendig antall grøssere, om så bare i korte glimt.

I “Gåsehud” møter vi suksessforfatter R. L. Stine i Jack Blacks skikkelse. En skikkelig einstøing av en fyr, redd for verden og bitter på Stephen King. Hans eneste lys i livet – datteren Hannah. En rekke uheldige hendelser fører til at en av Stines gamle bøker åpnes og alle hans fiksjoner hopper ut fra permen. Et kult premiss, tatt Stines fantasifulle galleri til betraktning, men forklaringen på hvorfor det lar seg gjøre er av typen suppe på spiker. Det voksne publikum tar gjerne en ekstra porsjon dybde.

Men ok, vi skjønner at dette er en familiefilm. Det gjelder å finne en unnskyldning som tillater monstre å herje fritt. Og da er det gledelig å kunne melde at selve herjingen er underholdende for store og små. Det er ikke til å komme fra at alle over 25 i salen kjenner nostalgiens frysninger oppover ryggen, mens den yngre garde kan nyte kreative skapninger fanget i en salig blanding av helt grei CGI, samt sminke av den gamle skolen. Slik vi kjenner fra andre familieeventyr. Komponist Danny Elfman skal også ha ros for et engasjerende lydbilde.

Jack Black er … Jack Black. To Black-filmer på CVen og du vet hva du får. Denne gangen med en påtatt aksent som ikke gjør filmen noen tjenester, men utover det kler svarten familiesegmentet. De øvrige hovedrolleinnehaverne gjør sitt for å se forskrekket ut, og er neimen ikke ute av stand til å vekke en følelse eller to. Som en grøsserfortelling seg hør og bør kastes både en og to plottvister vår vei, og jaggu – et par av dem så vi ikke komme.

“Gåsehud” tåler å kalles denne generasjonens “Jumanji” (1995). Hovedlinja er nesten den samme, men førstnevnte klarer ikke helt å mane fram samme forhold til karakterene. Likevel, “Gåsehud” er en morsom og actionfylt eventyrfilm for hele familien.  Er det første gang du skal utsette barna dine for “Grøsserne” kan du leve godt med det.

Og du, for deg som husker bøkene helt ned til skumleste gresskarmann. Her er et lite knipe av bøkene som er toneangivende i filmen: Blobben som spiste alt. Den levende dukken. De usynlige. Pass deg for snømannen. Sjokk i Shock Street. Hagenissenes hevn. Og ikke mat vampyren. Du vet, den med en blodtørst puddel. God grøss.