3
O’jul med din vrede

Tittel:
Joy
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 6 min.
Aldersgrense:
6
Skuespillere:
  • Jennifer Lawrence
  • Bradley Cooper
  • Robert DeNiro
  • Dascha Polanco
Regissør:
David O. Russell

Du grønne glitrende treer, god dag!

Der tok magien slutt gitt. Trekløveret Lawrence, Cooper og Russell får ikke det hat-tricket mange trodde de var sikret etter “Silver Linings Playbook” og “American Hustle”.

“Joy” forteller historien om Joy, en noen- og tyve år gammel kvinne med jobb som flyvertinne, et hus fullt av slektninger og en eksmann i kjelleren – både fysisk og mentalt. Joy har forsørget alle rundt seg så lenge hun kan huske, og har måttet forlate sine drømmer om å finne opp noe som kan hjelpe mennesker i hverdagen. Så mister Joy jobben, og gründerevnene må poleres igjen. Men selv om man har en idé, garanterer ikke det suksess. Overhodet ikke, skal det vise seg.

“Joy” er veden som vil holde Ottar julevarme. For et mer feministisk prosjekt enn dette skal du jaggu lete lenge etter. Sett bortifra at den er regissert av en mann, selvfølgelig. Jennifer Lawrence gestalter den mest standhaftige kvinneskikkelsen populærkulturen har sett siden Margaret Thatcher var på høyden. Heldigvis er Lawrence noe mer likandes, samt garantert en Oscar-nominasjon. Men jeg avsporer: Med Lawrence i front blir “Joy” en sterk historie om en kløktig mor som vil gå seg over sjø og land for å forsørge sine nærmeste, og en hyllest til handlekraftige kvinner verden over. Deilig er moren.

Hadde den bare vært bedre fortalt. Ikke misforstå: David O. Russell, som har en årlig tradisjon med å bli prisnominert rundt disse tider, har fortsatt stålkontroll på både dialog og karaktergalleri. Men i motsetning til “The Fighter” og “Silver Linings Playbook” sliter han denne gangen med å sile ut klisjeene, og å fortelle en sammenhengende historie med god flyt. De talløse hinderløypene Joy og hennes gründervirksomheter må klarere på veien mot suksess, kludrer nemlig mer til narrativen enn den gagner den. Nedgangen er tilsynelatende uendelig, og innen oppturen omsider kommer knasker halve publikum antidepressiva istedet for popkorn. (Jada, jada, jeg vet at dette er (løst!) basert på en sann historie og alt det der. Det hjelper fint lite.)

Det er lett å dra parallellene til Frank Capras juleklassiker “Livet er vidunderlig” i disse tider, men en slik sammenligning kommer ikke “Joy” fordelaktig ut av. For i motsetning til Capras mesterverk, blir det for lite å glede seg over når ting først løsner. Utenom at David O. Russell fortsatt tar seg bryet med å lufte Robert DeNiro, selvfølgelig.

“Joy” to the world. Hvis bare.