4
Ondskap til å smile av

Tittel:
Maleficent
Sjanger:
Eventyr, Fantasy
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Angelina Jolie
  • Elle Fanning
  • Sharlto Copley
  • Sam Riley
  • Imelda Staunton
  • Juno Temple
Regissør:
Robert Stromberg

Den ufortalte historien om en av Disneys skurkeste skurker er deilig å hvile øya på.

“Maleficent” med Angelina Jolie i heksens skikkelse, er først og fremst en visuell opplevelse. Ondskapens ypperste prestinne er unektelig fortryllende i all sin form og farge.

Den Oscar-belønte sminkøren Rick Baker droppet trollkjerringas originale grønne hud, men har til gjengjeld kveilet fram en likhvit behagelighet “Tornerose”-universet verdig. Og Jolie selv bærer prakten med den største selvfølgelighet. Det er fire år siden skuespilleren var å se på det store lerret i “The Tourist” og returen er av dem som rusler inn i åpne armer. Det lar seg vanskelig gjøre å erindre en rolle hvor Jolie har fremstått mer praktfull og hvassere i fremførelsen. Med eplerøde lepper, kledelige horn og enda mer angeliske ansiktsformer enn moren til Brad Pitts barn har fra før, er hovedpersonen selv en soleklar innertier.

Og da er mye av jobben gjort.

Men det er ikke feilfritt dette her.

Kjennere av “Sleeping Beauty” fra 1959 vil reagere på at flere historieelementer er totalforandret. Hvordan evig søvn-forhekselsen ender opp med en utkjøpsklausul er en av flere øyeblikk som distanserer seg fra den originale narrativ. Noen vil stille seg likegyldig – andre vil lede an med høygafler og blasfemi-plakater i hatefullt korstog. Fra et nøytralt standpunkt betraktes det som kunstnerisk frihet og helt innafor. Fortellingen er mer enn nok gjenkjennelig til at et par sidesprang er vann under brua.

Problemet er oppbyggingen. Den er i lykkeligste laget.

“Maleficent” er dronningen av riket bortenfor menneskenes horisont. Her lever feer, alver og ymse sortiment i sus og dus. Når et homosapiens forviller seg inn i de fantasifulle skoger ender det i vennskap og en aldri så liten klype kjærlighet mellom vedkommende – Stefan – og Maleficent.

Det er helt til menneskets verste egenskaper trer fram i lyset og hovedpersonen står vingeklippet tilbake. Sceneskiftet som følger, fra snill pike som bruker magi for å helbrede brukne kvister til ond trollkjerring som får Den onde heksa fra Vest til å fremstå som en barnehagetante, er i overkant brutalt. Den voldsomme humørsvingningen sliter med å dra med seg troverdigheten på lasset.

Dog skiftet er hypnotiserende for de uskyldsblå.

Midtpartiet har et par mindre interessante strekk, til tross for filmens korte lengde, men når det smeller i start og slutt smeller det bra. Både riddere, tremonstre og en velkjent drage er representert. Alt en fryd å bevitne. Et ankepunkt til er at forholdet mellom Malifecent og søvngjengeren selv – Aurora – ikke utbroderes nok til at klimakset føles altfor naturlig, men skitt au. Denne Disney-fortellingen er sprek nok til at den fortjener sin tittel som underholdende utvidelse.

Det er bare å ta med kidza på et forheksende eventyr.