3
Forsøker seg på en “JFK”

Tittel:
Kings Bay
Sjanger:
Thriller
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
9
Skuespillere:
  • Kari Bremnes
  • André Sørum
  • Jørgen Langhelle
  • Erik Hivju
  • Randolf Walderhaug
Regissør:
Stig Svendsen

Hva hvis gruveulykken som kostet 21 nordmenn livet ved Kongsfjorden på Svalbard ikke var en ulykke? Hva hvis det hele bare var et trekk i krigsspillet mellom Sovjet og USA? Hva hvis “Kings Bay”, med dette som utgangspunkt, endelig blir et norsk tilsvar til klassiske konspirasjonsfilmer ala “JFK”?

Ikke overhengende sannsynlig, kan vi fastslå etter filmen.

Dessverre. “Kings Bay” dypper tåa i et farvann den norske filmindustrien historisk sett har latt være uutforsket, og gjør en ganske ålreit jobb med å koke opp en så vidt plausibel (i den forstand at den i det minste ikke er helt utenkelig) teori om hva som forårsaket ulykken som kastet en regjering ut av stortingsdørene. Men filmen teorien presenteres i, hjelper ikke akkurat med å selge inn troverdigheten dens.

Vi befinner oss i nåtidens Tromsø, nærmere bestemt redaksjonslokalene til Nordlys. Redaksjonen er travel og fullsatt, sprengferdig av indignerte journalister som ikke nøler med å slå i bordet med papiravisene de ofrer trykksverte og blod for, bord som oftest tilhørende sidrumpa redaktører med større nese for klikk- enn prisvinnere. Dit får den innrøyka snushanen Harriet Hansen tilsendt en pakke, med lydbånd tilsynelatende tatt opp i et møte mellom en norsk og sovjetisk diplomat, der sistnevnte høflig advarer (les: truer) førstnevnte om en potensiell ulykke i gruvene rundt Kongsfjorden ett år før katastrofen faktisk inntraff. Dette setter “Harri” og hennes yngre kollega/russisktalende støttebandasje Oscar Stokstad på sporet av en hemmelighet den norske stat vil ofre hva og hvem som helst for å bevare.

God fiksjon, pakket inn i klisjédrassert gråpapir. Glimtvis er “Kings Bay” faktisk både spennende og fengslende, men altfor ofte brytes all illusjon og innlevelse av utbrudd fra det hinsides karikerte universet filmen utspiller seg i. Eksempelvis: At vår heltinne er en furet og innbitt spalterytter med skrumplever og walk-in-closet for å få plass til alle skjelettene sine, er greit nok. At absolutt alle karakterene rundt henne enten er klisjeer av nøyaktig samme sort, eller bare rene hindre vår skeivskøytede heltinne må hoppe over, er derimot ikke det.

Illusjonen om Tromsø som Nordens Paris er mildt sagt falsk markedsføring i “Kings Bay”s virkelighet. Norske etterretningstjenester skyr følgelig ingen midler for å holde sine hemmeligheter unndratt offentligheten, men framstår aldri som noen truende overmakt. Ikke så mye takket være vår heltinnes evner som journalist, men heller at de i filmen virker å operere på skiftbasis.En skruppelløs e-tjeneste er et morsomt tankeeksperiment, men ikke når det skildres så inkonsekvent og lett overkommelig som i “Kings Bay”. Det blir aldri virkelig spennende når det er samling på pauserommet hos PST hver gang Harriet m/kolleger kommer et steg nærmere konspirasjonen. Til syvende og sist er tankeeksperiment det eneste “Kings Bay” blir. En pirrende idé, men som aldri manifesterer seg som noe mer, fordi man ser altfor lett gjennom fiksjonen den er dynket i.

Share Button