3
På det jevne fra Woody

Tittel:
Irrational Man
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 35 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Joaquin Phoenix
  • Emma Stone
  • Parker Posey
Regissør:
Woody Allen

Her er en sannsynlig rekke hendelser: Du merker deg at Woody Allen har laget en ny film, du ser plakaten til “Irrational Man”, du leser sammendraget av plottet på nettet, du ser “Irrational Man”—du går lettere forvirret hjem fra kinosalen, irritert over at du nok en gang trodde Woody Allen hadde laget noe substansielt.

Desto flere Allen-filmer du har sett, desto bedre vet du at den lille mannen ikke er fremmed for verken hard vitenskap eller snirklete filosofi, gjerne i kombinasjon med et New-York-semittisk tungsinn som med humor demper pretensjoner om intellektuell høyverdighet og alvorlighet. Ta for eksempel Alvy Singer (Jonathan Munk), fra Annie Hall, som i en alder av ni legger ut om universets kuldedød til sin psykolog. Eller Melody (Evan Rachel Wood), fra Whatever Works, som iblant amorøse kyss forteller sin utkårede hvordan entropi fungerer. Med søtladenhet avfeier humoren noe dypereliggende.

Mest opptatt er han kanskje av determinisme, flaks, og hvordan ting har en tendens til å gå skeis for umoralske mennesker. Irrational Man faller også innenfor denne kategorien—og selv om de aller beste filmene til Allen følger samme mal, så klarer ikke Irrational Man å piske opp samme eksistensielle gravitas, og det hele ender dessverre opp tomt og lettbent.

Vi befinner oss i den smått anakronistiske universitetsbyen Braylin, hvor estetikken bikker mellom en idealisert 70-talls middelklasse og en vederstyggelig romantisk komedie fra 2000-tallet. Jordlige toner, overeksponert sol gjennom duse filtre, kledelige vester, Emma Stone og en følelse av at sukker er valutaen.

Joaquin Phoenix slentrer bakfull (eller snarere full) inn i scenariet som eneste representant for at noe som helst kan gå galt, og man koser seg litt med det eneste elementet som forteller om et univers hvor ikke alle ender opp som høyesterettsdommere etter endt løp ved Harvard.

Problemene oppstår i det man innser at Abe Lucas, den eksentriske og (etter sigende) briljante filosofiprofessor (i Phoenix’ skikkelse), egentlig ikke representerer noe stort dypere enn hva resten av karakterene gjør. Ikke at Allen intenderer noe annet, men opptakten til noe interessant kunne spores i en faktisk tenkende person som plutselig vandret inn i en romantisk komedie.

Isteden blir vi presentert for enda en fortelling fra rik, hvit middelklasse, hvor den fungerende estetikken fra Englands penge-adel i Match Point blir erstattet med et tannløst New England, uten den alvorlige minen som får oss til å rette oss opp i kinosetet og følge med. Irrational Man forteller oss riktignok at man kan finne dybde og moral der man minst forventer det, men denne innsikten trenger man ikke 95 minutter på å legge frem.

Allusjoner til William Barrett og Kierkegaard til side, Allen klarer ikke å engasjere med karakterer han tar på alvor. Abe og Jill (Emma Stone) er nesten-karikaturer som spiller ut sine roller allerede i den første tredjedelen av filmen. Det finnes et overskudd av scener hvor Phoenix lirer av seg filosofiske floskler, og Stone bedyrer sin kjærlighet. Disse virker overflødige og traurige, og man higer etter både fremdrift og substans. At Allen vil ha oss til å være oppgitte over hvor impotent filosofi er i det daglige liv tilsidesettes av at han ikke tilbyr oss en interessant måte å presentere det på.

Det hele er likevel et relativt velsmurt maskineri, men mangler en essens—et eksistensielt driv. Man får følelsen av at Allen har produsert Irrational Man av ren sedvane snarere enn av sjelelig nødvendighet. Man håper, litt moralsk betenkelig, at noe avgjørende inntreffer han på hans eldre dager, slik at vi kan få en ny Allen-film vi virkelig kan glede oss over.