2
På tide å spikre igjen kaninhullet

Tittel:
Alice Through the Looking Glass
Sjanger:
Eventyr, Familie
Varighet:
1 t. 53 min.
Aldersgrense:
9
Skuespillere:
  • Johnny Depp
  • Mia Wasikowska
  • Sacha Baron Cohen
  • Helena Bonham Carter
  • Anne Hathaway
Regissør:
James Bobin

Alice og eventyrlandet er tilbake. Popp noen piller og hold dere fast.

Den forrige feberfantasien til Tim Burton dro inn småpene 1,02 milliarder dollar fra barnefamilier og metamfetaminavhengige verden over. Denne gangen er imidlertid Burton borte fra registolen, og alle – bortsett fra han selv – har gått lei tullballet til Johnny Depp.

La oss ikke gå rundt grøten: “Alice Through the Looking Glass” er en migreneutløsende syretripp, forkledd som kinofilm. Akkurat som sin forgjenger. Den er også halvhjertet, frustrerende ujevn og utilgivelig dårlig fortalt. Det siste skyldes at den egentlig ikke har noe å fortelle.

Alice er skipskaptein blitt, men finner ved sin hjemkomst ut at beileren hennes fra forrige film har arvet selskapet hun jobber for, og nå sikter på å ruinere henne. Anledningen er med andre ord ypperlig for et bytt besøk til Eventyrland, der Hattemakeren har gått i full My Chemichal Romance-modus fordi han mistenker at familien han trodde var tatt av dage, kan tenkes å være i live. Det blir altså opp til Alice å reise tilbake i tid, for å finne ut av hva som hendte med Hattemaker-klanen dagen de sist ble sett i live.

Jo, forresten: Tid viser seg å være en fyr, spilt av Sacha Baron Cohen (i en rolle som får Borat til å virke som et stillferdig karakterportrett). Han jobber aktivt for å stikke kjepper i hjulene på Alices tidscharterturer på oppdrag fra Den Røde Dronningen – det bokstavelige kjøtthodet spilt av Helena Bonham Carter.

Ord blir litt fattige. For all del: Det er ingen bombe at en film som har fremstått som en kommende katastrofe siden dagen den ble annonsert, ikke viser seg å være noe særlig. Likevel føles det litt som å sparke noen som allerede ligger nede i tilfellet “Alice Through the Looking Glass”. Kanskje fordi det er vondt å se Johnny Depp kaste vekk den godviljen han gjenvant med innsatsen i “Black Mass”, til fordel for en åttesifra lønnslipp. Kanskje fordi det er vanskelig å akseptere at dette ble Alan Rickmans siste filmrolle. Kanskje fordi det er frustrerende å se at et kildemateriale så sprudlende rikt på kreativitet blir nok en kynisk, tredimensjonal melkeku.

Kanskje alt det ovennevnte. Poenget er i alle fall at “Alice Through the Looking Glass” er så intetsigende og frarøvet all kunstnerisk ambisjon, at det blir vanskelig å sette pris på de få bitene som faktisk fungerer i dette skakkjørte maskineriet. Barn og stonere finner nok noe å hente, men for alle som er glad i Lewis Carrolls bøker – som denne filmen ikke deler noe med utover tittelen – er “Alice Through the Looking Glass” et hinsides trist kapittel.