1
Papp(a)skaller

Tittel:
Daddy's Home
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 35 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Mark Wahlberg
  • Will Ferrell
  • Linda Cardellini
  • Thomas Haden Church
Regissør:
Sean Anders, John Morris

Noen ganger kan kulturlivet være grusomt.

For eksempel når man mister David Bowie, Alan Rickman og må lide seg gjennom pressevisningen av “Daddy’s home” på fire dager. Uten sammenlikning av de tre tragediene forøvrig.

Ja, “Daddy’s Home” er så ille. En påstått komedie så grusomt banal og substansløs at den gjør seg best som lavkulturell babymat. Dette er ikke bare det verste Will Ferrell har liret av seg. Dette er det verste mølet som noensinne har hatt ordene “Mark Wahlberg” øverst på plakaten. Og tro meg, der er det konkurranse.

La oss få det overstått: Will Ferrell spiller en stefar på desperat jakt etter anerkjennelse hos sine to stebarn, fordi han ikke kan få sine egne. (Han er steril, haha!) Ting blir ikke lettere for kjærlighetsjegeren når barnas biologiske far, en alfamannlig biker, dopsmugler, muskelbunt og superdude plutselig kommer på overnattingsbesøk i en uke. (Mark Wahlberg i en rolle som minner oss om glansdagene). Konfliktalarmene uler, det er duket for kamp: Myk mann mot alfahann.

Det er vanskelig å finne ord. Nei, seriøst. Det finnes nesten ikke adjektiver nok til å kunne beskrive latskapet og begredeligheten som tilsynelatende bygger fundamentet i “Daddy’s Home”. Være seg om man snakker om Will Ferrells sedvanlige overspill, den nye rundturen i Wahlbergs evigekspanderende testosterongalleri eller det totale fraværet av vitser som ikke dreier seg om slapstick, manglende maskulinitet eller herrekrem. (Wahlberg må røke laksen i halvlitersglass hos sædbanken! Lite saklig!)

Det verste er den åpenbare kynismen. Mangelen på noe som er i nærheten av å minne om kunstnerisk integritet eller innovasjon. Derfor er det helt umulig å behandle “Daddy’s Home” som en seriøs kinofilm, fordi regissørene (jepp, det er pokker meg to av dem) Sean Anders og John Morris helt tydelig ikke gjør det selv. “Daddy’s Home” er oppkastet Hollywood produserer etter en nyttårskule, og har knapt substans nok til å kalles det.

Sterke ord? “Daddy’s Home” fortjener hvert eneste ett. Selv om den i løpet av sine 95 minutter gir deg så lite at det egentlig er vanskelig å engasjere seg tilstrekkelig nok til å forakte den. Det eneste positive ved “Daddy’s Home” er at vi allerede i årets andre uke sansynligvis har lidd oss gjennom den verste filmopplevelsen 2016 har å by på. Eller?