3
Parkour med middels bravur

Tittel:
Brick Mansions
Sjanger:
Action
Varighet:
1 t. 30 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Paul Walker
  • David Belle
  • RZA
  • Robert Maillet
  • Catalina Denis
  • Ayisha Issa
  • Gouchy Boy
Regissør:
Camille Delamarre

“Brick Mansions” er Paul Walkers nest siste filmopptreden og er like syltynn som en gjennomsnittlig fotballfrue etter fødsel.

Camille Delamarres remake av den franske “Banlieu 13” aka “District 13” går definitivt inn for å belyse kunsten det er å hoppe og sprette og tjoe og heie – også kalt parkour. Men “Brick Mansions” hadde unektelig vært tjent med et steg opp på alderesgrensestigen for å få kveilet inn en liten bloddråpe hist og her.

Jeg setter utvilsomt pris på å bevitne hva slags underfunderligheter menneskekroppen får til, men når poenget er å storme en murinngjerdet bydel full av bandanakledde kjeltringer er settingen perfekt for å billedlegge i samme baner som “The Raid: Redemption”. Rammene tatt i betraktning blir det litt for snilt.

Med det sagt; det er virkelig underholdende når kamera henger seg på David Belle, som spilte samme rolle i originalen, i all hans akrobatiske tilnærming. Moro er det! Ikke like gøy når franskmannen åpner kjeften og det tydeliggjøres akkurat hvor dubbet han er. Småflaut.

Også Paul Walker lærte seg en backflip eller to før han omkom i en tragisk bilulykke i desember 2013. Walker er akkurat den samme her som vi lærte å like i “Fast and Furious”-serien. Bare hakket mer elastisk i fremførelsen.

Problemet, med stor P, er plottet og løsningene som er valgt. “Brick Mansions” er av den typen film som fremdeles bruker å-nei-han-er-syk-trikset for å komme seg ut av fangenskap. Klisjeen er langt ifra så retro at den er verdt en retur helt ennå. Forutsigbarheten her er på høyde med innholdet i en brukt babybleie.

I utgangspunktet er jeg alltid for en actionflikk uten betenkningstid, men når Delamarre kaster fra seg et verk med enkeltsegmenter så hinsides teite at Tina og Bettinas trofaste følgere hever øyenbryna – da sukker vi dypt i kor og senker blikket ned i fanget. Så er det også et poeng at hele kjeltringkvartalet er krydret med mørkhudete, mens to hvitinger svinger inn for å redde dagen. Jeg føler en politisk ukorrekthet her som fortjener passet sitt påskrevet, men Delamarre dytter oss gjennom filmen så fort at du ikke rekker å reagere passelig mye på det.

Når det kommer til kampscener og biljakter har “Brick Mansions” mer enn nok – og av god kvalitet – til å holde på oppmerksomheten din. Men det øvrige, antakeligvis underordnede, grenser for ofte til tullball som ikke er artig fordi det er dårlig engang. Det er bare dårlig.

Kos deg med sideflippende, dobbbelthoppende, saltosprettende herlighet. Glem resten.

Share Button