4
Perlemor og Pinochet

Tittel:
The Pearl Button: Vannets mysterium
Sjanger:
Dokumentar
Varighet:
1 t. 22 min.
Aldersgrense:
9
Regissør:
Patricio Guzmán

Hva får man hvis man blander “Baraka”, en TV-dokumentar om Pinochet, og National Geographic? En Patricio Guzmán-film.

“The Pearl Button: Vannets mysterium” er et merkelig skue. Hvis du syntes det ovennevnte hørtes ut som en bisarr miks, så har du rett—men det er ikke udelt negativt. Snarere tvert i mot. Det eneste faktisk kritikkverdige med filmen er at Guzmán ikke fullstendig klarer å holde blandingsforholdet helt ved like.

Utgangspunktet for filmen er et fokus på urinnvånerne på Chiles vestkyst, de eneste chilenere som virkelig har levd med havet tett på kroppen. Man blir introdusert til en nærmest mytisk tilværelse, der vann ikke bare står i fokus eller er essensielt, men er altet. Disse første minuttene er bent frem hypnotiske, og er man kjent med navn som Ron Fricke og Godfrey Reggio, så vet man hva man kan vente seg. Fotograf Katell Dijan gjør en fremragende etterligning.

Her finnes dog dialog, og mer real-lyd enn musikk, men fotografi og klipp gir dype nikk mot filmer som “Baraka” og “Koyaanisqatsi”. Her bygger Guzmán mesterlig opp en dypt menneskelig og søkende stemning. Vi hopper fra vanndråper i stein til storslagne betraktninger om kosmos, og det hele blir løst, ledig og vakkert bundet sammen med mennesket. Selve naturen, og basisen for denne— vannet—blir sett på gjennom øynene til et folk som levde i pakt med land- og vannområdene som nå kalles Chile. Dialog som over andre bilder, og annen lyd, hadde vært floskler, blir her fortryllende.

Etter hvert blir det hele (forutsigbart) grotesk, og vi får smake på fremmarsjen av det såkalte siviliserte samfunn. I overgangen prøver Guzmán å gli over i en mer tradisjonell modus, og vi befinner oss plutselig i en TV-dokumentar. Det er i denne overgangen filmen snubler som verst.

Det er en markant kvalitetsforskjell mellom det formalistiske og det realistiske—det spirituelle og det historiske. I det Guzmán begynner å snakke om Pinochet, føles det hele mindre lystbetont og kontrollert. Koplingene mellom urinnvånerne og herjingene til Pinochet fungerer, men det skurrer i den estetiske overgangen. Det nærmest ekstatiske audiovisuelle i den første delen erstattes med “talking heads”, CGI-helikoptre, og andre mindre billedskjønne elementer. Man tar seg selv i å lengte tilbake til den modige første halvdelen av filmen, hvor Guzmán med letthet snakker om alternative dimensjoner, vannets opprinnelse, og menneskets plass i naturen.

Likevel snur det hele da vi ankommer den titulære perlemorsknappen, og trådene samles. Selvtilliten returnerer, og de interessante betraktningene likeså. Dessverre har midtpartiet ødelagt en del for helhetsinntrykket, men mest fordi kvaliteten på resten holder skyhøyt nivå.

“The Pearl Button: Vannets mysterium” fremstår derfor først og fremst som en film som insisterer på de potensielle kvaliteter i Guzmán og Dijan. Så nære ved det mesterlige, men stangende i Pinochet.