3
Platt parasnuff

Tittel:
Sinister
Sjanger:
Grøsser, Thriller
Varighet:
1 t. 50 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Ethan Hawke
  • Vincent D'Onofrio
  • Juliet Rylance
  • James Ransone
  • Michael Hall D'Addario
  • Clare Foley
Regissør:
Scott Derrickson

At hele familier blir drept på grusomme måter er skummelt nok. At et barn blir borte per åsted gjør det enda litt skumlere. At noen har tatt seg bryet med å dokumentere hvert mord på gamle 8MM-filmer gjør at det får en ekstra dimensjon av fryktelighet.

Likevel er ikke “Sinister” kjempeskummel, eller noe særlig å skryte av.

Ellison Oswalt (Ethan Hawke) spiller en avdanket undersøkende forfatter hvis tidligere bokprosjekter har ført til oppklaring av saker som ikke engang den mest garvede politimann klarte å løse. Han savner tiden med penger og berømmelse og tar dermed med seg kone og barn og flytter inn i åstedet for et grusomt mord. En hel familie ble her tatt av dage med unntak av et barn som sporløst forsvant.

Ikke lenge etter innflyttingen finner han en eske på loftet med videoruller inneholdende snuff-filmer av familien idet de møter sitt endelikt. Idet han graver dypere i esken finner han flere filmer, og flere familier over flere tiår som har møtt samme skjebne.

Dette er premisset i filmen, med mye potensiale for spennende filmskaping. Dessverre er den ikke helt stødig i måten den fortelles på. Snuff-filmene er i all hovedsak knakende godt sammensatt, og lydsporet øker bare ubehaget med å se dem. Spesielt én av disse filmene er fabelaktig effektive, og satte et hardt støkk i meg.

Dessverre er ikke rammen rundt disse filmene – hovedhistorien som fortelles – like effektiv. Filmen bærer preg av manglende driv da mesteparten av filmen utarter seg ganske ensformig: Ellison finner en ny tape som dokumenterer et nytt drap, deretter skjer det noe skummelt, deretter blir han litt mer psykisk ustabil, og som fyll stappes det inn noen dramatiske scener med familien eller noen av de få medhjelperne han har på saken.

Dette inntrykket blir forsterket av at filmen – på tross av færre interessante karakterer – hovedsakelig kun fokuserer på Hawke. De andre skuespillerne får liten mulighet til å engasjere eller interessere, og selv om det i utgangspunktet kan fungere i en slik film, gjør det egosentriske fokuset på Hawke filmen mer platt enn det den kunne vært.

Grøssene er tidvis veldig fantasifulle og effektive, og på sitt beste gir de genuine skvett. Men jevnt over er det for mye av klisjeene som vi kjenner så godt fra før. Sånn sett fremstår historien mer som en unnskyldning for grøssene enn omvendt.

Og slike grøssere finnes det strengt tatt nok av.