2
Poltergjesp

Tittel:
Poltergeist
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 33 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Sam Rockwell
  • Rosemarie DeWitt
  • Jared Harris
  • Kennedi Clements
  • Kyle Catlett
Regissør:
Gil Kenan

Den originale “Poltergeist” har lite å frykte her. Det har forsåvidt heller ikke kinopublikummet.

Familien Bowen flytter ut til et forstadsområde etter at far Eric (Sam Rockwell) mister jobben. De har lite penger, og huset er billig og ligger i det som virker som et veldig fint område. Hvis du ser bort i fra at hele nabolaget er bygget på et gammelt gravsted, der gravsteinene er flyttet, men ikke likene. Aldri et godt tegn. Huset er hjemsøkt av noe overnaturlig som kidnapper minstedatter Madison, og familien Bowen trenger hjelp!

Det er verken noe særlig nytt eller skummelt å hente i nye “Poltergeist”. Problemet er at filmen ikke greier å holde på hemmeligheten særlig lenge. Skrekkfilmer er ofte mer skumle hvis det skumle forblir i skyggene. Mystikken og den usette trussel setter fantasien i gang hos publikum som ofte skaper et verre monster enn det filmene noen gang greier. Det vil ikke “Poltergeist” ha noe av, for her mister poltergeistene all sin mystikk i løpet av de første 30 minuttene, noe som effektivt setter en stopper for all videre skrekk den neste timen.

I tillegg kommer man aldri unna følelsen av at den eneste grunnen til at denne filmen er laget er fordi man vil cashe inn på den nye bølgen av “hjemsøkte hjem”-filmer, som fikk sin gjenfødsel etter at “The Conjuring” viste seg å være både vellaget og brakte publikum til salene. “Poltergeist” sliter veldig med å ikke ligne på en fattig kopi av “The Conjuring”. Kritikken er ikke at Hollywood bare vil tjene penger, det er jo sånn filmbransjen i sin helhet fungerer, og en tåpelig kritikk man som regel burde holde seg for god til. Nei, kritikken ligger i at filmen slavisk følger formelen og det fører til en film uten liv og sjel. “Poltergeist” er ikke original nok til å gjøre inntrykk, men kunne gjort opp for det ved å være vellaget og spennende, men det er den heller ikke.

Filmen våkner litt iblant i noen små scener, der det virker som om produsent Sam Raimi har tvunget inn litt “Evil Dead”-tendenser. Det er noe småhumoristisk over måten familien i blant virker så uanfektet over det faktum at de plages av overnaturlige vesener, og en sen småtvist i filmen bringer tankene til Raimis “Drag Me To Hell”, dog uten at “Poltergeist” noen ganger når de høydene. Sam Rockwell er forsåvidt også småmorsom som en veldig Rockwellsk pappa, sarkastisk og “too-cool-for-school”. Denne tolkningen tipper iblant over til det litt vel komiske, noe som er forfriskende men samtidig gjør at faren ofte virker vektløs. Men igjen så er filmen aldri skummel, slik at hvert lille forsøk på Rockwellsk underholdning settes stor pris på.

“Poltergeist” når aldri originalens høyder, eller stryk det, den når aldri noen høyder. Men fortvil ikke, du som vil skremmes i en mørk kinosal full av fremmede, du har fortsatt denne ny-klassikeren!