4
Potens og potensial

Tittel:
Love
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 15 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Karl Glusman
  • Aomi Muyock
  • Klara Kristin
Regissør:
Gaspar Noé

Hvis Spike Lee lager jointer, lager Gaspar Noé DMT-krystaller. Eller, for å si det på en annen måte: En film av Gaspar Noé er en opplevelse utover det vanlige. Det er hardt, mørkt, brutalt og kroppslig. “Love” er hans foreløpig siste.

Den er en øvelse i hvordan gjøre kjærlighet tverr og fysisk. Hvordan bearbeide minner om forhold som har ebbet ut, eller eksplodert. Et forsøk på å blottlegge opplevelsen av savn.

Murphy (Glusman) er en amerikaner i Paris, vordende filmskaper, kunstner, og knapt fylt tjue. Han møter Elektra (Muyock), og de to innleder et forhold. “Love” er filmen om hvordan dette forholdet bryter sammen.

Fra begynnelsen av vet vi omrisset av de store hendelsene. Etter en introduserende sex-scene våkner Murphy opp i bakrus etter gårsdagens tripp. Han våkner imidlertid med en ukjent person. En person han har barn med. En person han ikke er glad i.

Hvis man er dus med Noé, så kryper den marerittlignende følelsen tett innpå allerede etter noen minutter. Man aner hvor det går. Likevel er “Love” mer spak og saktegående enn hans foregående filmer. Det er færre slag og mindre voldsomhet, for hans kampmiddel denne gangen er sex og de tilknyttede følelsesmessige traumer—ikke dop, voldtekt, incest—men helt vanlig vanskelig kjærlighet.

Det uttalte målet med filmen er å vise sex på nytt og ærlig vis, hvilket innebærer usimulerte orgasmer, nærbilder av ejakulerende peniser, hårete venusberg, håndjagere, og oralsex i alle mulige former. Klisset finner man med andre ord først og fremst i sex-scenene fremfor i kjærlighetserklæringer eller annen svulstig dialog.

Som med andre omstridte filmer er det her interessant å fundere på hvorfor det kontroversielle er kontroversielt. Filmer som “Sansenes rike” (Oshima, 1976) viser at tematikken og bruken av sex verken er original eller bør fremme mani. Usimulert sex er ment som drivkraften, og som meningsbærende utover det fortellende i at to (eller flere) har sex sammen. Idéen er simpelthen å gi det seksuelle en plass på scenen. Øyenbrynene bør forbli uhevet.

I tilfellet “Love” er spørsmålet snarere om man kjøper premisset. Ja, sex-scenene er narrativt fundert, og ja, de er sentimentale, nostalgiske og melankolske. De er en stor del av opplevelsen, og rammer filmen inn i en struktur som gjør at man knapt enser peniser, pupper og vaginaer; men istedenfor ser nære og komponerte kropper, følelsestunge situasjoner, og en rød fysisk tråd. Likevel er ikke historien og karakterene spesielt engasjerende. Konseptet om savn som kroppslig, og minner om samliv som inkluderer store doser sex, er ærlig—men ærlig om relativt kjedelige hendelser og personer. At folk er unge, pene, virile og dumme er greit, men mangelen på substansiell driv og dialog kan begynne å gnage, hvis man lar det. Form er selvsagt innhold—og form gjør Noé mesterlig—men selv regissører som spesialiserer seg innen ballespark er nødt til å finne fundamenter å bygge på.

Faktisk har mengden kopulasjon en tendens til å gjøre filmen smått langdryg—og når en erigert penis nok en gang dukker opp tenker en i sitt stille sinn at det kanskje hadde vært mer effektivt om den hadde vært byttet ut med noe påkledd.

Sex er på kanten til å være en karakter; på kanten til å spille en fundamental rolle; på kanten til å være nok. Det holder bare ikke helt inn. Det hele forblir ufullendt.

Jeg likte “Love”, og som med alle Noés filmer kommer jeg til å se den igjen. Det er knapt noen andre som klarer å fyre opp hjernen min på samme måte, og etterlate meg i samme type bakrus. Man opplever noe sterkt, og man har lyst på mer. Jeg er dog redd trangen til å se Noé heller vil manifestere seg i gjensyn med “Seul contre tous”, “Irréversible” eller “Enter the Void”, fremfor “Love”. Dessverre.