5
Prisverdige paralleller

Tittel:
Sils Maria
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 4 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Juliette Binoche
  • Kristen Stewart
  • Chloë Grace Moretz
  • Johnny Flynn
  • Angela Winkler
Regissør:
Olivier Assayas

Den luskende spenningen i “Sils Maria” drives av parallellfortellinger, godt manus, Juliette Binoche og – joda, sant skal sies: Kristen Stewart.

Filmen handler om en skuespillerinne i profesjonell midtlivskrise. Maria Enders (Juliette Binoche) blir tilbudt en rolle i en nyoppsetning av teaterstykket som i sin tid sørget for gjennombruddet hennes. Forskjellen er at hun nå skal spille en annen rolle enn hun gjorde for 20 år siden. Nå skal hun spille den fremtidsløse lesba som lar seg forføre av ungdommen.

Det er en ære og en fornærmelse på én gang.

Litt på sidelinja, men likevel midt oppi alt sammen, gjør Valentine (Kristen Stewart) så godt hun kan som Marias assistent, og hun gjør absolutt en god jobb. Forholdet mellom Maria og assistenten Valentine er filmens hovedfokus, mens Marias ambivalens i møte med teaterstykket bidrar med tidvis dårlig stemning. Maria er eldre og sta på sine teatralske preferanser, mens Valentine er ung og åpen for de fleste tolkninger.

Stewarts rolle som Valentine er muligens skreddersydd. Men det skal jeg ikke bruke mot henne. Valentine gir fullstendig beng i de fleste sosiale normer som kultureliten i Europa tilsynelatende liker å kle seg i. Hun røyker og ser misfornøyd ut. Keanu Reeves hadde nesten gjort en like god jobb. Likevel klarer Stewart å skape autentiske kontraster i sinnsstemninga.

Sammenlignet med Binoche og hennes rollefigur Maria, er Stewart og hennes Valentine det friske pustet i fortellinga. Dette skaper en velplassert ubalanse i filmen: Kanskje Maria faktisk har blitt gammel og kjip? Fra et metatekstuelt perspektiv kan man anse Stewart som det moderne, mens Binoche representerer noe glemt. Hvorvidt det er en positiv utvikling skal jeg ikke drøfte her.

Det beste med parallellene mellom teaterskuespillet og filmen er at de ikke er fullstendig symmetriske. Dette gjør at man ikke helt veit hva man kan forvente av filmen, samtidig som man har en viss anelse. Det blir litt som å se på “Game of Thrones” etter å ha lest bøkene. Man kan fortsatt bli overraska.

En håndfull av scenene består av Maria og Valentine som leser gjennom teatermanuset sammen. Dette gjør de med innlevelse, og det er tidvis vanskelig å vite om de faktisk leser manuset foran seg eller om de snakker om sitt eget forhold til hverandre. Parallellene glir sammen ganske sømløst – til tross for ulikhetene. Godt jobba, det. Kristen Stewart klarer å vise at hun bryr seg bak en fasade av likegyldig kulhet. Dette er absolutt filmens sterkeste punkt.

Regissør og manusforfatter Olivier Assayas har jobba med Juliette Binoche i årevis (noe som også er en parallell), og han viser med “Sils Maria” at han er like erfaren bak kameraet som bak et tastatur. Han visste hvor han ville da han skrev manuset, og førte filmen rett dit selv.