5
Pul meg for faen i helvete

Tittel:
Kyss meg for faen i helvete
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 34 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Eili Harboe
  • Øyvind Larsen Runestad
  • Kristoffer Joner
  • Rolf Kristian Larsen
Regissør:
Stian Kristiansen

Norsk film er i siget. Fartsdumpa “Victoria” er glemt, og vi kan se framover mot årets fortsettelse.

Nå har nemlig de erkenorske filmene – ja, de med Kristoffer Joner i en av rollene og med bygde-Norge som estetiske omgivelser – også blitt bra. Før var de bare tapre, nå begynner de å bli bra. Akkurat som “Kyss meg for faen i helvete”, som for øvrig også er tapper.

Vi skal nemlig til romantikkens vidunderlig vonde verden. 17 år gamle Tale, spilt av den fremtidige stjernen Eili Harboe, satser alt på å bli skuespiller. Men hun trenger mer erfaring for å bli plukket ut til de store oppdragene. Derfor overtaler hun sin egen amatørgruppe til å sette opp Jon Fosses anerkjente og knotete “Draum om hausten”. Dermed kommer Kristoffer Joner inn i filmen, ironisk nok i rollen som den skuespilleren som er med i alt av norske filmer. (Snakker vi meta?) Og det er han som skal sørge for at amatørteaterets oppsetning blir en suksess.

I begynnelsen føles filmen faktisk litt amatørmessig den også, først og fremst i dialogen. Verken manus eller regi bidrar til å øke realismen i det som foregår og sies, men det blir litt som en stil man bare må venne seg til. Og det gjør man også, kanskje fordi filmen handler mye om nettopp det å lese linjer fra manus. (Mer meta.)

Uansett, etter hvert som hendelsene i filmen drar oss med videre blir svakheten overskygget av en nærmest sjenerende varme. Plutselig handler alt om gnisten mellom to mennesker – to mennesker som i utgangspunktet ikke hører sammen, men som selvsagt likevel ikke klarer å dy seg. Dette er det eneste som betyr noe, og da snakker jeg ikke på karakterenes vegne. Her er regissør Stian Kristiansen veldig god, for hvordan klarer man noe slikt?

Svaret er ikke udelt, men essensen er uten tvil hvordan de to hovedrolleinnehaverne Eili Harboe og Øyvind Larsen Runestad fungerer sammen. Utseendemessig er de ingen perfect match – hun er politisk rød på alle måter, han er blå i både holdning og body mass index. (Må nevne i samme slengen at karakteren hans Vegard liksom kan bli fotballproff. Da er kanskje ikke skuespilleren som på Facebook heter Øyvind Lubben-Larsen Runestad det rette valget.) Karakterene er heller ingen god match når det gjelder interesser og oppførsel, men det er kanskje alle disse motstykkene som gir den perfekte gnisten. Og Eili Harboes “pul meg-fjes” må forresten også tillegges noe av skylden.

Ved siden av den pirrende romansen oppstår en rekke artige situasjoner, gjerne rundt Kristoffer Jones skikkelse. Ikke nødvendigvis veldig humoristisk, men øyeblikk så gode at man ler høyt av måten de tilfredsstiller. Sist jeg så noe liknende var i “De urørlige”. Dét er et kompliment.

Og det er vel fortjent.