5
Ridder av første orden

Tittel:
Knight of Cups
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
9
Skuespillere:
  • Christian Bale
  • Cate Blanchett
  • Brian Dennehy
  • Wes Bentley
  • Natalie Portman
Regissør:
Terrence Malick

Desto flere filmer Terrence Malick lager, desto mer tillater han seg å dykke dypere inn i et filmspråk preget av hans liv og levnet, et språk der han dyrker en utforskning av det fenomenologiske. Film for Malick er opplevelse. En bevissthetsstrøm.

“Knight of Cups”, som hans siste to filmer, “Tree of Life” og “To The Wonder” er en bearbeidelse av minner via en slags episodisk innsikt, der hvordan er minst like viktig som hva. I enda større grad enn tidligere beveger vi oss i retning førsteperson og et innenfra-og-ut-perspektiv. Ved hjelp av faste samarbeidspartner Emmanuel Lubezkis øye opplever vi denne gangen Rick (Christian Bale), og hans dempede klammeri med Hollywood.

I en slags mytologisk rus, en tripp på suksess og mangel på substans, befinner vi oss drivende inn og ut av opplevelser i drømmefabrikken, løst organisert i kapitler basert på tarot-kort, beskrivende for forholdene Rick gjennomgår. Han er den titulære ridderen på jakt etter følelser, forandring og en slåsskamp mot det intetsigende.

I et konglomerat av fotografiske øvelser (Lubezki har tatt i bruk intet mindre enn seks forskjellige kameraer, samt et utall linser) finnes det en ekstrem audiovisuell trang til å vise drømmende skjønnhet. Satt til blant annet vår egen Geir Jenssen (Biosphere) klipper Malick seg eklektisk gjennom Ricks sinnstilstand, søkende, som hovedpersonen, etter mening og sammenheng—kanskje uten å finne noen av delene—men alltid med en grunnklang av estetisk overskudd.

Det altseende øyet til Malick, som later til å være overalt og ingensteds, inviterer seeren til å fordype seg i en annen, til å miste seg selv. Vi kan potensielt være som Lenny Nero (Ralph Fiennes) i Kathryn Bigelows “Strange Days”: beruset på andres minner og emosjoner.

Om man lar seg forføre avhenger først og fremst om man velger å akseptere Malicks tempo, hans blikk; hans form for poesi. Som en Chris Marker eller en Jean Vigo er Malick mest interessert i å skape sin egen estetikk, sin egen tolkning av det å oppleve. “Knight of Cups” er ingen stringent fortelling av en historie, en litterær konstruksjon, ei heller filmet teater eller en fortsettelse av den billedlige diskurs. Det er en film, og den kunne ikke vært noe annet enn en film.

Nettopp på grunn av denne insisteringen på å bruke det essensielle ved film, på fragmentering, på å dvele ved lys og bevegelse, ved klipp og tempo, vil nok mange falle av. Og hvis man prøver å klamre seg fast til det tekstspråklige vil man bare finne fortellerstemmer hvis interne logikker kan frustrere like mye som de kan belyse. Klarer man på den andre siden å la det fare, å forsvinne inn, kan “Knight of Cups” være stor. Ubesudlet audiovisuell lyrikk.