6
Ridley Scott endelig tilbake i storform

Tittel:
The Martian
Sjanger:
Drama, Eventyr, Science fiction
Varighet:
2 t. 15 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Matt Damon
  • Jessica Chastain
  • Jeff Daniels
  • Chiwetel Ejiofor
  • Aksel Hennie
  • Kristen Wiig
  • Michael Peña
  • Sean Bean
  • Kate Mara
Regissør:
Ridley Scott

Det har til tider vært vanskelig å være beundrer av Ridley Scott. “Prometheus” ble for mange den siste spikeren i kista for håpet om at mannen hadde i seg et siste science fiction-epos med fordums kvaliteter. Det viser seg imidlertid at ikke alt håp var ute—snarere langt derifra.

For et par dager siden foregikk et kosmisk fenomen. I Oslo samlet mange seg ute, flokket seg til gravlunder og steder uten lysforurensning. Internett kokte, bilder av den formørkete supermånen var overalt. I dag har Google forandret logo: Vi har funnet vann på Mars.

Noen ting er samlende, noen ting er viktige, og det aller meste er vanskelig å gjøre alene. “The Martian” er en film som klarer å formidle dette. Det er en sjelden kvalitet.

Hvis jeg kunne sagt én ting—og kun én ting—om “The Martian”, så ville det vært at det er en film som vanskelig kan mislikes. Man kan argumentere for enkelte skavanker, uten tvil, og mange med meg vil sikkert kunne påpeke ting de synes kunne vært forandret på. Likevel har den nettopp det ved seg at den er viktig, og at den er samlende. Det er en film som legemliggjør de beste egenskapene science fiction og filmmediet har å by på.

Historien om Mark Watney (Matt Damon) som skipbrudden på Mars startet som hjertebarnet til Andy Weir, en tidligere programmerer for Blizzard Entertainment. I form av publiseringer av enkeltkapitler på hans hjemmeside gav han litt etter litt ut sin fortelling, og for hver situasjon og hvert problem Watney befant seg i, måtte Weir nøste opp i fysikken og kjemien som la grunnlaget for de neste strabasene. Hele boken er en eneste lang rekke uunngåelige hendelser, en slags perfekt deterministisk Rube Goldberg-maskin; med Watney som eneste variabel—og det er nettopp dette som er styrken til “The Martian”.

Humanismen, teknologioptimismen og gleden over vitenskap er til å ta og føle på. Watney er vår representant i kampen mot og med naturen, og med kløkt, humor og innsatsvilje kommer han seg stadig videre. Det finnes alltid problemer å løse og grenser å sprenge.

Det er forfriskende å se en film som behandler publikum med respekt. Ridley Scott er ikke redd for å la vitenskap være i fokus, og selv om en del hendelser fra originalmaterialet har blitt kokt ned, er essensen fortsatt den samme. Her finnes ingen fjollete karakterer som regner feil (“Sunshine”), tvilsom newtoniansk fysikk (“Interstellar” og “Gravity”) eller biologer som drar av seg hjelmen og nærmer seg ukjente organismer med aggressiv adferd (“Prometheus”). Dette er fiksjon med basis i faktisk vitenskap, og det gjør at man føler, og følger, ekstra godt med. “The Martian” er mer spennende og mer interessant enn science fiction-film har vært på årevis.

Karakterene er som sprunget ut av 70 og 80-tallet, da akademia og forskning fortsatt var sett på med andakt, og gangen i historien har nok pusterom til at mulighetene for refleksjon er til stede. Faktisk er en del av intensiteten fra boken tonet ned, til fordel for et mer passelig tempo. Et hederlig unntak finnes riktignok i filmens introduserende minutter, hvor Scott nok en gang blottlegger sin fetisj for fremmedlegemer i mageregionen; hektisk, men på ingen måte sjenerende.

Av skavankene nevnt innledningsvis, så er filmens svakeste element den relative mangelen på nøkternhet i fremstillingen av NASA. Ingeniørene hos JPL (Jet Propulsion Laboratory) med Bruce Ng (Benedict Wong) i spissen får frem en vag idé om hurlumhei og innsatsvilje, mens resten blir sterile og glatte. Det jordnære og ærlige fra “Apollo 13” er erstattet med et unødvendig overestetisert miljø, som står i for stor kontrast til Watney, sittende strandet på Mars i sin egen avføring. Hjemme på jorden blir Kristen Wiig og Mackenzie Davies tilsidesatt til fordel for Jeff Daniels og Chiwetel Ejiofor, hvilket er et besynderlig valg, siden interaksjonene mellom disse er eksponenter for absurditetene i PR-prosjektet NASA må sjonglere; og for viktigheten ved alle som jobber med romfart, ikke bare toppledelsen. En viss kritisk brodd blir ofret til klippegudene fremfor en litt mer Mars-fokusert film, med andre ord.

Dette er likevel småtteri, og plukk som står som minuskule mangler i en ellers nærmest plettfri film. Med “The Martian” er Ridley Scott tilbake i en form han ikke har vært i siden “Alien” og “Blade Runner”. Filmen feirer et menneske som tar i bruk kunnskap akkumulert gjennom hele vår historie for å holde seg i live, og den feirer mennesker som kjemper for videre akkumulering av kunnskap. Dette er et nobelt og viktig arbeid—og for oss som ser på er det fordømt rørende.