3
Ringenes Herre Light

Tittel:
Warcraft: The Beginning
Sjanger:
Action, Eventyr, Fantasy
Varighet:
2 t. 3 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Travis Fimmel
  • Paula Patton
  • Toby Kebbell
  • Dominic Cooper
  • Ben Foster
Regissør:
Duncan Jones

Dataspill er fortsatt best på data.

La oss være ærlige: Per dags dato foreligger det ikke én eneste filmatisering av et video- eller dataspill som fortjener større superlativer enn “helt grei”. Ikke at Hollywood har gitt opp forsøket av den grunn.

Denne gangen derimot, var det lov å håpe – for ikke å si tro. “World of Warcraft”, verdens mest populære onlinerollespill i et drøyt tiår og tilsynelatende skapt for kinolerretet like lenge, skulle ta turen nettopp dit under veiledning av Duncan Jones. Jones er selvfølgelig mannen bak den eminente sci-fi-perlen “Moon”, og sønn av sin far, David Bowie. Hvis ikke den komboen av ferdigheter og genetikk ikke skriker god fantasy, vet ikke jeg. Målet er åpent, det er bare å fyre av et skudd.

Ballen smeller imidlertid i tverrliggeren. “Warcraft: The Beginning” er nemlig ikke filmen som bryter bransjens videospillforbannelse. Den åpenbare innsatsen Jones & co har lagt ned til tross.

Jones er reiseguide inn i et nyansert og fantastisk univers med noen vanvittige skapninger, der det finnes ugress og solsikker på hver side av floraen av orker og mennesker. Historien skildres fra begge sider, og gir med det “Warcraft” en nyansert moralsk kompleksitet få av sjangerkompisene kan matche. Bare synd handlingen ikke står i stil: Menneskeriket Azeroth invaderes av en horde orker. Orkene har bestemt seg for å emigrere fra eget land, lagt øde av den onde magien Fell – som orkenes lokale Sauron-aspirant Gul’dan hevder å kontrollere. Hærføreren Durotan mener imidlertid orkene gjør galt i å ankomme Azeroth med samme innstilling til egen integrering som norske cruiseturister, og tar kontakt med menneskeridderen Lothar i håp om å slutte fred mellom de to rasene.

Ok, det virker kanskje ikke så ille i et handlingsreferat. Bare vent til filmen lesser på med biroller rundt sine to hovedroller, som alle skal få sin unike ark og utvikling. Kort fortalt: Det blir fort trangt om plassen i et fantasyepos som såvidt karrer seg over to-timesmerket. Jones har store ambisjoner, men når aldri de høydene han sikter etter. “Warcraft” er et lappeteppe av gode ideer: Fine enkeltelementer satt sammen i et sluttprodukt som gjør seg best stuet vekk på loftet.

Elefanten i rommet: “Warcraft” ser billig ut, mye fordi den er besatt av å ligne opphavet. Effektene er funnet i tilbudshyllene, kostymene i beste fall gjennomsnittlig cosplay og slagscenene mangler punch. Det holder ikke for en film med ambisjoner som “Warcraft”. Mot slutten hintes det mildt til en nært forestående oppfølger. Spørs om det ikke blir “game over” før den tid.