4
Roter seg kanskje bort selv

Tittel:
The Maze Runner: I dødens labyrint
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction, Thriller
Varighet:
1 t. 53 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Dylan O'Brien
  • Aml Ameen
  • Ki Hong Lee
  • Blake Cooper
  • Thomas Brodie-Sangster
  • Will Poulter
Regissør:
Wes Ball

“The Maze Runner: I dødens labyrint” legger opp til å rote seg bort. Likevel ser den ut til å vite både hvor den er og hvor den vil. Men det forteller den ikke – ikke ennå.

Thomas (Dylan O’Brien) våkner opp i en heis og husker ingenting. Heisen fører ham opp til en provisorisk leir befolket av tenåringsgutter. Her får han fort både venner og uvenner, men mest påfallende er selvfølgelig den gigantiske, dødelige labyrinten som omringer hele leiren. Ettersom de er innesperret av den, føler de seg nødt til å finne veien ut. Men det er ikke så lett. Snarere tvert imot. I korte trekk får vi en sensurert blanding av “Lord of the Flies” og “Saw”. Det er dramatisk og voldsomt. Men det som pirres mest er nysgjerrigheten.

“Hva i all verden er det som skjer her?” rekker man å tenke mens man hører knitrelyder fra kinogjengere som fortsatt åpner godteriet sitt. Det snodige er at denne nysgjerrigheten sitter igjen når filmen er ferdig. Filmen gir oss ikke mange svar. Den bare pøser på med spørsmål, den.

“The Maze Runner” er nemlig første film i en trilogi, og i drøyeste Dan Brown-stil får vi en ganske ubehøvla cliffhanger. Problemet er at denne cliffhangeren fungerer ganske godt. Neste film er dermed nødt til å samle trådene – tråder som for øvrig har mye potensial. Oppfølgeren må ikke akkurat hoppe etter Wirkola, men den må være vertskap for afterski-festen etter hoppet hans; neste film må fortelle oss hvor god denne første faktisk var.

Man kan ikke unngå å dra paralleller mellom “The Maze Runner” og “The Hunger Games”. Målgruppa er den samme, og den generelle stemninga i filmen er veldig lik. Haken er at “The Maze Runner” mangler de moralske problemstillingene. Det er mindre hjerneføde i labyrinten enn i dødskampen, utrolig nok. Men “The Maze Runner” gjør opp for seg ved å være gjennomgående spennende. Actionsekvensene er fartsfylte og man veit aldri helt hvordan det skal gå med hvem. Samtidig rekker man å bli passe godt kjent med de forskjellige guttene i leiren. De vidt forskjellige rollefigurene portretteres godt.

I skrivende stund står altså “The Maze Runner” like støtt på sine egne bein som en fisk. Den støttes av neste film i rekka, men vi veit ikke hvor godt. Men det ser ut til å kanskje muligens være ganske lovende.