5
Så nært, men likevel så fjernt

Tittel:
The Master
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 24 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Joaquin Phoenix
  • Philip Seymour Hoffman
  • Amy Adams
  • Rami Malek
Regissør:
Paul Thomas Anderson

Dette er et ubehagelig møte mellom de to store komponentene som utgjør oss mennesker – kropp og sinn.

Filmen er til tider vanskelig å følge – ganske kjedelig og flat. Men her er det lag på lag med mening, og historier fortsetter å avdekkes lenge etter at man ser filmen.

Freddie Quell, en veteran fra 2. verdenskrig sliter med å finne ro i livet som fotograf og post-traumatiske stressutbrudd forårsaker overmåtelig og eksperimentell drikking. Heldigvis gjør fylla ham til blindpassasjer på en båt som skal ta han med på en veldig spesiell reise. Han havner praktisk talt rett i hendene på Dodd, lederen av en kult som ligner fælt på scientologi-kirken. Gruppen består av Dodds familie og andre intellektuelle som kaller bevegelsen “The Cause” – troen på at vi har eksisert i Kosmos i trillioner av år og at vi kan huske tilbake ved hjelp av eksperiementer Dodd kaller “Processing”.

Dodd bestemmer seg umiddelbart for å gjøre Freddie til sin protesjé og prøvekanin, og over lang tid “behandler” han Freddie, som like gjerne kan bli med på moroa.

De to utgjør hver sin side i mannens natur; Freddie representerer sexlysten, grådigheten, kaoset og opportunismen. Dodd er hjernen, vitenskapen og selvbeherskelsen. Som en hund adlyder Freddie Dodds minste vink, og dette maktspillet tyder på at Dodds akademiske disipler kanskje er enda dummere enn Freddie.

Joaquin Phoenix har med dette kanskje gjort sin største rolle noensinne. For ikke å snakke om Philip Seymour Hoffman. (Merkelig nok minner Hoffman til tider om Daniel Day-Lewis i “There Will Be Blood”, av samme regissør.) De spiller karakterene så ekte at man føler man er der sammen med dem, at man kjenner dem og har møtt dem. Samspillet er en fryd, det er rett og slett gøy å se på. Fengselsscenen er en klassiker allerede, og her kan vi se for oss flere Oscar-statuetter på regissør Paul Thomas Anderssons peishylle.

Det er bare å lene seg tilbake og nyte bildene, musikken, regien – alt er så overlegent bra. Filmen minner for øvrig om at nivået på film generelt bare blir høyere og høyere og at våre barn skal bevitne filmkunst som vi i dag bare kan drømme om.

Replikkene er sterke, men manuset som historiefortelling er på en annen side ganske svakt. Dette er et høflig og tungt psykologisk drama som dessverre beveger seg like sakte som Freddies mentale fremgang. Til tross for det er “The Master” en veldig god film som vi kommer til å høre om i årevis.