3
Sannhet med litt for stor S

Tittel:
Truth
Sjanger:
Biografi, Drama
Varighet:
2 t. 5 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Cate Blanchett
  • Robert Redford
  • Dennis Quaid
  • Topher Grace
  • Elisabeth Moss
Regissør:
James Vanderbilt

Basert på Mary Maples’ bok om hennes strabaser i CBS prøver “Truth å nøste opp i en heksejakt hvor det foreslås at journalistikken i seg selv står på spill. Sannheten er at den biter over for lite med et materiale som er for tynt.

Hvert år produserer Sony Pictures Classics en håndfull filmer. Dette er filmer med lavere budsjetter, og en mindre treffprosent enn de mer heftig markedsførte storfilmene—men ofte med større kunstneriske ambisjoner.

“Truth” er en av disse filmene, og den bommer dessverre mer enn den treffer. Regidebuten til James Vanderbilt samler et knippe faktiske talenter, men mangler koherens og rutine. Det hele føles som en tidstypisk studio-indie, hvor målet er pyntelig å presentere årets Oscar-søknad for Cate Blanchett i god tid før Jul. Den ender istedenfor opp som en litt flau førstegangstjeneste som med fordel kunne hatt større mål i sikte.

Det som kunne vært et engasjerende og viktig innspill i historien om papir- og TV-medienes problemer med å holde seg relevante, blir et tannløst og smått selvhøytidelig forsøk, med episoder av malplassert patos der lavmælt påpekning hadde vært mer passende.

Et av de største problemene er at Blanchett ikke er spesielt overbevisende, og størrelser som Redford, Quaid og Greenwood levner henne i skyggen. Dette er symptomatisk for en regi som virker lite kontrollert. Tonen i filmen synes å være fullstendig ute av syne for mange av de involverte, og det eneste som redder det hele fra pinlighet er Redford—som gjør en solid figur som Dan Rather, CBS-nestor og farsfigur for Blanchett sin Mary Mapes. “Truth” blir langt fra noen “All the President’s Men”. Ei heller noen “Zodiac” (også skrevet av Vanderbilt).

Ikke bare bommes det på tonen i samspillet, men man får i tillegg inntrykk av at det har vært panikk på klipperommet. På tross av en erfaren klipper (i Richard Francis-Bruce), så sliter filmen med å finne en enhetlig stemme og rytme. En introduksjons-montage av gruppen journalister som skal avsløre Bush sin skamfulle fortid, føles som et hopp inn i en slags parodisk superhelt-estetikk—og man blir sittende å lure på om Hollywood, i disse superhelt-tider, har glemt hvordan man klipper drama.

Likevel har filmen sine kvaliteter. På tross av Oscarnykker, ujevn regi og til tider merkelig klipp, er temaet såpass engasjerende, og viktig, at man ikke makter å avfeie sluttproduktet fullstendig. Mary Mapes og Dan Rather er vår tids superhelter, og å se Redford avslutte sin Woodward-karakter som Dan Rather er trist. Det er bare så synd at Vanderbilt ikke løfter blikket, og fokuserer litt mer på det overordnede, den røde tråden, istedenfor å pludre endeløst om karakterene. “Truth” fortjente å ende opp som mer enn enda en overprodusert Oscarflørt. Den burde ha vært et sterkere og ærligere innlegg om journalistikk.