5
Sårbart selvportrett

Tittel:
Flink pike
Sjanger:
Dokumentar
Varighet:
1 t. 12 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Solveig Melkeraaen
  • Hans Lanesskog
Regissør:
Solveig Melkeraaen

“Flink pike” handler om hva som skjer når man prøver for hardt. Eller så handler den kanskje om hva som bare skjer – sånn uten videre.

Denne handler nemlig om å være deprimert. Sykelig deprimert.

Solveig Melkeraaen er en flink pike. Hun er en så flink pike at hun lager en dokumentarfilm om seg selv og kaller den nettopp det. Hun er så flink at filmen begynner med en lang rekke imponerende, personlige meritter som alle begynner med “og så”, som om de betyr like lite som en Oscar-nominasjon til Meryl Streep.

Hun er så flink at hun prøver å begå selvmord.

Men hun er ikke så flink til å knyte knuter. Heldigvis.

Å være så halsbrekkende deprimert er ugreit på flere plan: Det er vanskelig å ringe til sjefen og begrunne en egenmelding med “fordi jeg er så nedfor”. Lene Marlin gjorde det ikke betraktelig mye lettere. Men alle monner drar, sa Solveig og lagde “Flink pike”. Denne filmen har klar agenda.

Med en så tydelig agenda er det mye som kan unnskyldes. Hennes jantelovknusende merittliste understreker at en saftig depresjon ikke diskriminerer. Suksess er intet hinder for selvdestruksjon. Samtidig bidrar denne merittlista til at stigmaet som en sinnslidelse fører med seg, får gro og spire: “Er hun deprimert? Hun har jo like mye å deppe for som Christopher Nolan, jo. Klagekjerring, ass”. Man rekker å revurdere egen forutinntatthet.

Hun byr på seg selv i veldig stor grad. Noen ganger nesten i overkant, som når hun viser seg som ekstremt sårbar. I ett tilfelle ligner hun en oppblåst Val Kilmer. Dette er sterke scener. Tuller ikke.

Samtidig får vi stadig kreative sekvenser som er modernistiske rekontruksjoner av hennes tankesett og -strømmer. De er verken unike eller spesielt tankevekkende alene. De er heller ordinære. Man kan kjenne seg igjen. De tar bare mye større plass enn hos folk flest. Det er det verdt å ha med seg.

Kontrastene er mange og mangfoldige. De kreative sekvensene blandes med en realisme så trist og skjør som Oslo 2022. Sinnsstemninga til Solveig humper avgårde langs filmens spenningskurve.

“Flink pike” er rar. Akkurat som depresjoner, skulle man tro Solveig Melkeraaen. Hun har ikke portrettert seg selv i like stor grad som hun har portrettert en sykdom.

Hun er nemlig ikke så rar.