3
Schwarzenegger gråter!

Tittel:
Maggie
Sjanger:
Drama, Zombie
Varighet:
1 t. 35 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Arnold Schwarzenegger
  • Abigail Breslin
  • Joely Richardson
Regissør:
Henry Hobson

“Maggie” er en treg, men følsom film om ofrene vi lett glemmer i vår ganske problemfrie hverdag. Ofrene for zombie-apokalypse.

Zombie-viruset har altså brutt ut, men samfunnet har for en gangs skyld ikke kollapset fullstendig. Stort sett har man klart å putte alle infiserte i karantene, så menneskeheten kan fortsatt gå på butikken og andre vanlige filmsett, uten større ubehag enn at alt er litt skittent. Så praktisk!

Likevel medbringer viruset mange personlige tragedier, og den filmen vil vise oss er om bonden Wade (Arnold Schwarzenegger) og hans datter Maggie (Abigail Breslin) som etter et bitt i armen har fått enveisbillett til glefseland.

Det blir ikke egentlig så spennende. Filmen kommer fort i gang med premisset sitt, men derfra dveler den lenge uten å utvikle historien mer. Den neste timen går med på å vise hvordan alle forholder seg til Maggies nye livsstilssykdom. Alle er konstant lei seg i fjeset. Mor i huset klarer ikke vaske opp ordentlig engang, da vet du at en kvinne er frustrert! Huff.

“Maggie” skal ha for at den er annerledes. Dette er en langdryg og alvorlig film, som tar sitt eget premiss helt seriøst. Derfor er den også helt blottet for subtekst; her er det ikke noen parallell til hvordan det er å leve med alvorlig sykdom i familien eller noe slikt, Maggie lider av zombie-viruset og har problemer relatert til dette alene. Og mens den triste glade jul-sangen spiller, og hipstergresset vaier i vinden, og Schwarzenegger feller en troverdig tåre, klarer man ikke helt å glemme at det bare er tøys alt sammen.

Ikke for det, hovedrollene gjør faktisk en utmerket jobb. Det er ikke noen gimmick i måten Breslin spiller jente med avbrutte drømmer og gradvis voksende aggresjon; hun er sår og livaktig og gjemmer seg ikke bak glassøyne og uoppriktige Nicholson-ticks. Schwarzenegger på sin side jo har av og til sluppet glimt av register gjennom steinansiktet, men her får vi faktisk et skikkelig spekter av ømhet, fortvilelse, sinne og desperasjon. Kjemien mellom far og datter er flott, men det er øyeblikkene de to har hver for seg som virkelig skinner.

Hvis det nå faktisk hadde brutt ut zombie-virus i virkeligheten, ville dette vært en av de kjedelige filmene alle måtte se i samfunnsfag på ungdomsskolen. Det kan i blant bli litt gripende, men det redder ikke filmen fra å være treg, klossete og hjerneløs. Litt som en zombie.