Sci-fi man kan tro på
- Joel Kinnaman
- Gary Oldman
- Samuel L. Jackson
- Michael Keaton
- Abbie Cornish
- Jackie Earle Haley
- Jay Baruchel
Nye “RoboCop” følger ikke samtidens rammeverk for hvordan en underholdende sci-fi-film bør være. Det er både bra og dårlig.
Det er den svenske kjekkasen Joel Kinnaman som i nyversjonen av sci-fi-klassikeren “RoboCop” har trukket på seg metallemballasje av beste skuffe. Ikke for å ta noe vekk fra Peter Weller, som hadde originalrollen, men han har nok aldri blitt beskrevet som kjekk.
Året er 2028 og roboter har for lengst begynt å vandre gatelangs – i hvert fall utenfor USA. Amerikanske styresmakter har lenge holdt fast ved at roboter er skumle greier, og at de i hvert fall ikke bør overta politiets rolle. Veteran-Batman’en Michael Keaton mener noe annet. Samtidig leder han verdens fremste robotbedrift, OmniCorp, så det er kanskje ikke så rart.
Det er mangelen på sjel som skremmer politikerne fra å godkjenne robotpoliti i gatene. Dermed må OmniCorp forsøke å lage en mellomløsning – en robot med sjel. En delvis ødelagt politimann kan gjøre susen, og Alex Murphy er akkurat det. Noen måneder senere, voilá – og RoboCop er blitt til.
Hadde dette vært en Marvel-historie ville selvfølgelig likheten til Iron Man vært gedigen. Men historien ville vært annerledes, målsettingen det samme. “RoboCop” er ingen storstilt fantasy-actionkomedie – den er en nokså ren sci-fi-film. Og den er nokså troverdig. I stedet for å dyrke egenskapene til det kjedsommelige, slik det gjøres i Marvel-filmene, er det heller mer fokus på egenskapenes svakheter. Hvordan passer egentlig RoboCop inn i et høymoderne samfunn? Hvilke problemer får man om man fusjonerer organsisk, bevisst kropp med en noe ustyrlig maskin? Og hvilke agendaer ligger til grunn for å starte et slikt prosjekt? Sist, men ikke minst: Hva med “organismens” familie?
Nye “RoboCop” gir deg svarene. Hvilket i seg selv er en langt mer seriøs tilnærming til fremtidens muligheter enn mye annet. Men samtidig mister man noe av den enkle underholdningsverdien. Å se vår venn kicke ass føles bra, her som i alle andre filmer. Men det er minimalt med ass-kicking i denne. Dessverre … eller heldigvis, alt ettersom hvem som bivåner.
Kinnaman er tøff, Gary Oldman som alltid sympatisk, og utseendet på RoboCop – både karakteren og filmen – er over gjennomsnittlig bra. Ingen skuffelse, med andre ord, men vi hadde kanskje forventet litt mer.
