4
Se, han kan fortsatt!

Tittel:
Black Mass
Sjanger:
Biografi, Drama, Thriller
Varighet:
2 t. 2 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Johnny Depp
  • Joel Edgerton
  • Benedict Cumberbatch
  • Kevin Bacon
  • Dakota Johnson
  • Jesse Plemons
Regissør:
Scott Cooper

Johnny Depp – nå også i seriøse roller.

I et selskap bygget på håndtegnede fantasifigurer, skal det litt til for å bli den største karikaturen. Likevel ikke noe problem for Johnny Depp, som med “Alice i Eventyrland”, “The Lone Ranger” og tre av fire “Pirates of the Caribbean”-filmer gikk fra Oscar-vinnende kredstjerne til Disney-konsernets resirkulerbare klovn.

Nå er han imidlertid tilbake. Som skuespiller, altså. Depp gir liv til rollen som James “Whitey” Bulger, mafiabossen som regjerte Bostons underverden på 80-tallet, men som likevel er best kjent som inspirasjonen bak Jack Nicholsons karakter i “The Departed”. Jepp, han som vokste seg stor på å tyste til FBI. Nå er det altså duket for den sanne historien, signert regissøren som spilte KKK-medlem i “Austin Powers: Spionen som spermet meg”. Og lagde “Crazy Heart” og “Øye for øye”. Scott Cooper heter han.

Cooper kan altså lage film. Synd han mistet filmen i gulvet og måtte lime sammen bruddstykkene i tilfellet “Black Mass”. Coopers krimepos er en ganske løst sammensatt affære. En helhetlig struktur er vanskelig å spore, med stadige referanser til folk og situasjoner vi som publikum aldri har sett eller hørt om tidligere. Selvfølgelig primært forårsaket av at filmen er basert på virkelige hendelser, men ikke unnskyldning god nok for en film som ikke henger sammen i limingen. Narrativet mangler midtpunkt, både i form av hovedperson (Depp, Joel Edgerton og Jesse Plemons er alle kandidater på hvert sitt tidspunkt) og en sentral handling. “Black Mass” gir deg i stedet litt av alt: Litt om hvordan Bulger samarbeidet med FBI, litt om hvordan han jobbet seg oppover gangsterstigen, litt om hva som gjorde han til den nådeløse hardhausen han etter hvert ble.

Enkeltelementene er imidlertid temmelig fascinerende. Ta Johnny Depp, som gjør sin beste rolle på aldri så lenge (igjen: ikke rare konkurransen). I Depps hender blir Bulger en iskald og ustabil skikkelse, godt hjulpet av en blond parykk og et par krystallblå kontaktlinser. Sannsynligvis ikke så langt unna den faktiske fyren. Kevin Bacon, Edgerton og Plemons er i samme gate. Skuespillet generelt er tvers igjennom toppklasse; attpåtil fra de kvinnelige innslagene, som stort sett blir tatt av dage før de får gjort særlig til inntrykk. Tidskoloritten er fin, voldsskildringene brutale, dialogen i grenseland til glimrende – selv om sjangerklisjeene etter hvert står i kø for å slippe til.

Det er lett å se hvilke standarder Cooper higer etter å møte. Sporene av autentisiteten til Scorsese og råskapen til Mann er lette å følge. For så vidt funker det greit. Men siden historien som fortelles mangler fokus og en klar struktur, blir det vanskelig for småbitene å redde helheten. Daim, Nougatcrisp og Japp er alle gode sjokolader, men hvor ofte hører du egentlig noen ytre at en pose Twist er favorittgodteriet? Nettopp. Mangelfulle metaforer til side: “Black Mass” er et ganske ålreit gangsterportrett, men kunne tålt en finpuss for å jevne ut det flisete plottet.

I det minste har vi fått Johnny Depp tilbake. I alle fall enn så lenge. Til neste år ryker han utpå Disney-kjøret igjen. Tilsynelatende verre enn noensinne.