6
Sekser til en reklamefilm

Tittel:
LEGO®filmen
Sjanger:
Action, Animasjon, Komedie
Varighet:
1 t. 40 min.
Aldersgrense:
7
Regissør:
Phil Lord, Christopher Miller
Originalstemmer:
  • Chris Pratt
  • Will Ferrell
  • Liam Neeson
  • Elizabeth Banks
  • Morgan Freeman
  • Will Arnett
  • Charlie Day
Norske stemmer:
  • Scott Maurstad
  • Håvard Bakke
  • Lena Meieran
  • Harald Mæle
  • Mads Henning Jørgensen
  • Nicolai Cleve Broch

Jeg finner ikke navnet på oversetteren til “LEGO®filmen”, men jeg tror han heter Google Translate.

Det blir likevel bare en ørliten flekk med kvisesaft på havspeilet, for “LEGO®filmen” er rett og slett en av de mest fremragende barnefilmene som har blitt laget. Så snart den har kommet ut, skal jeg gå og se den en gang til.

Emmet er en vanlig legofigur i legobyen. Eksepsjonelt vanlig, faktisk – han jobber på en byggeplass og ansiktet hans er to prikker og en parentes. Bruksanvisninger forteller ham akkurat hva han skal gjøre hver dag – fra hvordan han skal lukeparkere til hva han skal le av på TV, og det er ikke rom for avvik. Dette fantasiløse modellsamfunnet er orkestrert av den åndsløse Lord Business, som Emmet egentlig synes er en grepa kar.

Men så snubler han over en bit som ikke hører til i legoverdenen, og en gjeng med utstøtte legofolk kalt “mesterbyggere” utpeker ham til sin utvalgte. Ifølge en gammel profeti har denne biten nemlig evnen til å uskadeliggjøre Lord Business’ mektigste våpen, slik at alle kan bygge det de vil uten å måtte holde robotdelene sine unna ridderlegoen. Problemet er at han mesterbyggerne setter sin lit til, er den mest idéforlatte og kreativt ubrukelige fyren du kan tenke deg.

Hvis du trenger å få allegorien inn med teskje, må du nok vente til du blir syv år før du er gammel nok til å se filmen uansett. Om du derimot henger med vil jeg presisere at det hele vil klikke sammen på enda et dypere nivå enn du kanskje tror. Plottet graver langt ned i nostalgiesken og henter opp inspirasjon fra det beste av barneunderholdning gjennom tidene. Det er noe distinkt Roald Dahlsk over det hele, og sånt sier jeg med aller største ærefrykt.

Så var det oversettelsen, da. Jeg har faktisk ikke vært borti maken til venstrehåndsarbeid siden jeg eksperimenterte i syvende klasse, og noen ting er virkelig ikke like tilfredsstillende med venstre hånd. De fleste norske stemmene arbeider også litt mot kvaliteten i filmen, og resultatet er at annenhver replikk er som en legobit under nakne nattføtter.

Men “LEGO®filmen” (*kremt*) har moment nok til å seile langt over slike hindre. Filmskaperne lar ikke et øyeblikk gå forbi uten å leke seg ettertrykkelig med det, og fortellergrepene er ufattelig vågale, helt i tråd med tematikken. Mitt favorittøyeblikk kommer i løpet av de siste ti sekundene før filmen er over, et hysterisk morsomt grep som gjør endekast på moralen i filmen og eksponerer hele plottet i en enestående manøver av selvrefleksjon. Nå skjønner jeg hva “Nymphomaniac” prøvde på og feilet så miserabelt med.

Visuelt er filmen også strøken. Det eneste som hindrer deg i å tro at dette er ekte lego gjort levende med stop motion, er de sensasjonelle kulissene. Det hadde rett og slett tatt for mange år å bygge noe slikt frame by frame i virkeligheten, og lyssetting og kameraføring ville aldri ha blitt så bra om det var ekte linser blant plastbiter.

Sant nok, dette er faktisk bare en lang reklame for Lego. Men det gjør, i likhet med en død hund, null og niks. Så ta med deg barna eller lag noen kjapt, for dette er filmen tiåringen i deg har ventet på!

Share Button