4
Selvdyrking fra Wes Anderson

Tittel:
The Grand Budapest Hotel
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 40 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Ralph Fiennes
  • Tony Revolori
  • Adrien Brody
  • Willem Dafoe
  • Jude Law
  • Edward Norton
  • Saoire Ronan
  • Tilda Swinton
Regissør:
Wes Anderson

Det finnes bare én Wes Anderson, og det er vi selvsagt veldig glade for. Men kan det blir for mye av det gode?

Gjennom filmer som “The Royal Tenenbaums”, “The Darjeeling Limited” og “Moonrise Kingdom” har Wes Anderson etablert seg som en av filmverdenens særeste, men likevel spiselige filmskapere. Med “The Grand Budapest Hotel” understreker han at han fremdeles klamrer seg fast til stilen sin, og ikke bare det – han fortsetter å dyrke den. Innholdsrike, men godt komponerte bilder, fargerik scenografi, gøyal kameraføring, samt korte sekvenser som i større grad appellerer til pappmasjémakerne enn til moderne effektkunstnere. I tillegg har du de totalt surrealistiske øyeblikkene hvor fysikkens regelverk spottes til tusen.

Det er slik vi kjenner Wes Anderson. Og det ville selvsagt vært en nedtur om han gjorde noe standard. Likevel: “The Grand Budapest Hotel” er spekket med de lettgjenkjennelige trekkene – faktisk så sprekkeferdig at mye av det følelsesladede innholdet blir klemt i stykker. Den romantikken som finnes her og der vies litt for lite tid, fordi hele filmen preges av mottoet “ingen tid å miste, hver dag kan være din siste”.

Det begynner med en gammel forfatter. Han forteller en historie om den gangen har var yngre. Den yngre versjonen tar over fortellingen, og forteller om den gangen han var på The Grand Budapest Hotel. Der møtte han hotellets mystiske eier, hvorpå eieren ville fortelle en historie om sin yngre versjon. Og det er denne historien som serverer Ralph Fiennes på et sølvfat han aldri før har sett maken til. Hjelpes, som briten koser seg i rollen som M. Gustave – hotellets concierge under glansdagene.

M. Gustaves historie dreier seg kort fortalt om fetisjen for gamle damer, påfølgende gevinster gjennom arveoppgjør og deretter snarrådig unnasmetting når de gamle damenes etterkommere føler seg snytt for de store verdiene.

Det er litt av et tempo. Men conciergen og hans lobbyboy drasser oss etter seg med et nokså behagelig grep. Det er en artig reise, men den nevnte mangelen på intense følelser gjør den dessverre noe uengasjerende. Det hadde vært fint å kunne bry seg litt mer, slik vi gjorde underveis i “Moonrise Kingdom” – men så må det legges til at det denne gangen ikke er romantikken som står i sentrum. (Joda – det er vel alltid det, på et eller annet plan.)

Wes Anderson har skapt nok et stykke deilig filmkunst. Han gapte kanskje litt høyt akkurat denne gangen, men klarte seg tross alt ganske bra. Ingen grunn til å legge opp!

Share Button