5
Seriøst zombiedrama

Tittel:
World War Z
Sjanger:
Action, Katastrofe, Thriller, Zombie
Varighet:
1 t. 56 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Brad Pitt
  • Mireille Enos
  • Daniella Kertesz
  • James Badge Dale
  • Pierfrancesco Favino
  • Fana Mokoena
Regissør:
Marc Forster

Det er godt vi har folk som Brad Pitt. For når verden er i ferd med å bli overtatt av zombier – hvem er vel bedre egnet til å beskytte oss enn den sukkersøte 49-åringen?

Jeg husker fremdeles ryktene om at Brad Pitt ønsket å gi seg som skuespiller. Angivelig etter “World War Z”, for da ville han runde 50. La oss håpe han bare fleipet med oss, for når Pitt er på lerretet så er det med en tilstedeværelse som svekker alle andres. Ja, selv zombienes.

I “World War Z” opplever tidligere FN-fotsoldat Gerry Lane (Pitt) et skremmende angrep på menneskeheten – eller rettere sagt; menneskeligheten. Han og familien får litt å stri med når fly forbanna “mennesker” inntar Philadelphia, og uten snev av bekymring for egen helse, dunker seg gjennom glass og hopper utfor tak i søken etter litt hud å bite i. Og finner de det tar det ti sekunder, og voilà! – ny zombie. Her går det unna!

Samtidig ønsker FN å sette Gerry i sving igjen. De trenger hans felterfaring, og han trenger deres hjelp for å slippe unna.

Vi får knapt muligheten til å puste ut mellom alle zombiefilmene. Men ”World War Z” er et friskt pust – om det går an å ta i bruk det uttrykket. Ikke bare fordi dette er en godt balansert sjangerorgie, hvor drama, action og spenning møter passelig mye grøss og gru, men også fordi tilnærmingen til et slikt potensielt zombieutbrudd føles såpass realistisk. Godt gjort, for ifølge internett er zombier helt umulige.

Likevel tar de seg fram med voldsom fart i ”World War Z”. Disse zombiene dasser ikke rundt som late tenåringer med erigerte armer – neida, de spurter med Usain Bolts fart og Therese Johaugs rytme, og blir det trangt om plassen løper de bare oppå hverandre. Ganske snodig å se på, men med treffende knurrelyder og uoversiktlige bilder gir regissør Marc Forster oss et hint om hvilken panikk som herjer.

Og det får han til. Ikke et revolusjonerende filmatisk triks, men de korte glimtene av hissige zombier satt opp mot Gerry Lanes årvåkenhet og evne til å tenke klart, fungerer ypperlig som en håpets formidler – ja, oppi all den åpenbare håpløsheten.

Selv om produksjonen fikk en trang fødsel er produktet kommet helskinnet i mål, og vel så det, egentlig. «World War Z» er gjennomført fra ende til annen. Det britiske synthrock-bandet Muse har levert en versjon av låta «Isolated System» som preger store deler av filmens soundtrack. (De brukte den kanskje én gang for mye.) Og når du trodde dét var kult, og sluttscenene utspiller seg foran deg, viser filmkomponist Marco Beltrami hvorfor han også er med. Ikke bare-bare å tre ut av Muse sin skygge.

Zombiesjangeren gir oss så mangt. Og det er som regel alltid en ny vri, mer eller mindre heldig. Vrien her er som sagt tilnærmingen – ja, ved siden av det faktum at Brad Pitt pryder showet fra ende til annen, da. Slikt blir det bra film av.