5
Skarp titt bak lukkede hjørnetenner

Tittel:
What We Do in the Shadows
Sjanger:
Fantasy, Komedie
Varighet:
1 t. 26 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jemaine Clement
  • Taika Waititi
  • Jonathan Brough
  • Cori Gonzalez-Macuer
  • Stuart Rutherford
  • Ben Fransham
  • Jackie van Beek
Regissør:
Jemaine Clement, Taika Waititi

Endelig en mokumentar som får pulsen tilbake til en døende sjanger. “What We Do in the Shadows” er hysterisk uhellig herlighet. 

For det er av undertegnedes oppfatning at mokumentaren som idé har slitt med å plinge Donald-pæra over skalletaket de siste ti åra. Filmer som “This is Spinal Tap”, “Borat” og vår egen “Get Ready to Be Boyzvoiced” kommer ikke rekende på ei fjøl lenger, kanskje med unntak av Neill Blomkamps “District 9” – dersom vi legger godviljen til.

Derfor er det på grensen til et mokumentar-erotisk øyeblikk når regissørene Jemaine Clement og Taika Waititi finner lampebryteren og trykker med den største selvfølgelighet. “What We Do in the Shadows” er gøyere enn gøyalt.

Filmens premiss baserer seg på et kamerateam som har fått ubegrenset tilgang til et vampyrkollektiv i Wellington. For første gang får en mulighet til å samle historisk empiri om vampyrsamfunnet i New Zealand, som viser seg å være ganske så omfattende. De uidentifiserte dokumentarskaperne har sikret seg en småfiks klausul i kontrakten – en lovnad om ikke å bli spist, men anslaget understreker at teamet bærer krusifiks – sånn i tilfelle.

Vi følger et særdeles variert firkløver i månedene før de dødes festaften, den “uhellige maskeraden”. Den tidligere krigsherren og torturentusiasten, en 500 år gammel dandy, en tidligere europeisk bonde, samt en Nosferatu-lignende skapning som tilbringer sine dager bak en lukket steintavle grunnet sin gretne natur. Av typen død og fordervelse.

Seerne får et kjært innblikk i kvartettens ordinære kollektivkonflikter, som slurv med oppvasken (som har stablet seg opp i fem år), samt de mer vampyreksklusive problemstillingene, som hvor vanskelig det er å kle seg bra uten speilbilde og hvor frustrerende det er å trenge invitasjon for å komme inn på nattklubber.

Det hele kokes ned til et innblikk som alltid er morsomt og tullete, men aldri dumt. Filmen faller ikke i parodifella hvor det ender i ei barnslig og overdreven suppe. Manuset i “What We Do in the Shadows” er skarpere enn Draculas hjørnetann timen etter et tannlegebesøk. Regissørene vet å overraske, samtidig som de tukler med alle de vampyrkonvensjoner vi har lært oss å elske eller hate i filmer som “Blade”, “Twilight” og “30 Days of Night”. Alt ettersom. Selv om tonen aldri viker fra det joviale, balanseres den også fint rundt det vampyrmelankolske og mørke. En viker ei fra en liter med blod hist og her.

“What We Do in the Shadows” er langt fra nok en blodfattig og hjernedød (ehh, ehh) mokumentar. Dette er kreativt og latterlig fra start til mål. Et steg opp fra graven om du vil.

Men en liten advarsel; filmen nytes best om du kjenner til vampyrklisjeene.

Da nytes den jaggu godt også.