4
Skravlete samtidsskildring

Tittel:
Mistress America
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 24 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Greta Gerwig
  • Lola Kirke
  • Matthew Shear
  • Jasmine Cephas-Jones
  • Heather Lind
  • Michael Chernus
Regissør:
Noah Baumbach

Har du noen gang mislikt en person fordi du ikke klarer å hate vedkommende? “Mistress America” er på en måte sånn.

Regissør Noah Baumbach er litt Woody Allen Zero. En light-versjon av den 79 år gamle Hollywood-veteranen. “Mistress America” går skravlete for seg. Dialogene er mange, lange og timet til det egonske. Komikken er smart og hyppig, men bikker sjelden over humrefasen. Dramatikken er gjerne overdreven, utspilt på små flater. Slik vi kjenner Allen. Slik kjennere av Baumbach har begynt å kjenne ham. Ikke nødvendigvis et dårlig tegn. Og resultatet her er godkjent.

Vi følger 18 år gamle Tracy som nettopp har begynt på college og føler hun ikke passer inn noe sted. Skjebnen vil ha det til at hun involveres i livet til 30 år gamle Brook som virker å ha knekt koden på livet. Hun er kul. Har en finger i alle spill. Synger i band når hun vil, og har kjæreste med gryn. Nå skal hun åpne Manhattans hippeste restaurant, og Tracy lander midt i jakten på investorer. Med andre ord; typisk coming-off-age-scenario.

Filmens styrke er også dens svakhet. Det er kjemien mellom hovedrolleinnhaverne som gjør “Mistress America” verdt en gjennomgang. Lola Kirke og Greta Gerwig – som også har skrevet manus sammen med Baumbach – trives åpenbart i hverandres selskap. Stort sett avløser de hverandres monologer på delikat vis, men tidvis blir det i overkant anmassende – på kanten til heseblesende. Det var tider da tanken slo ned; dette er litt som å se et scenespill.

Likevel; selv om Brook er et egosentrisk vesen som kan irritere den luneste av oss, har hun samtidig en aura som trekker oss til henne. På samme måte som Tracy blir. Og det er ingen tvil om at Baumbach klarer å holde på spenningen – eller nysgjerrigheten – den halvannen timen han får til rådighet.

“Mistress America” er en kjapp affære som gjengjelder ditt oppmøte med å servere deg opptil flere humreverdige øyeblikk. Også musikken skal ha sitt pass påskrevet med positivt fortegn. Referansen går overraskende nok til Nicolas Winding Refns “Drive”, men det er kledelig som pokker. En ålreit opplevelse. Verken mer eller mindre.