Skrekkfilmens gyldne regler

Handler “Skrik”-filmene bare om tåpelige ungdommer som blir jaktet av en tåpelig seriemorder? Tro om igjen. De er først og fremst en humoristisk gjennomgang av skrekkfilmers gyldne regler.

Kommentaren inneholder spoilere …

Man kan si mye om Wes Cravens filmserie om Ghostface. Tåpelig og repeterende til det kjedsommelige? Eller metamoro full av filmreferanser? Hvis man ser på “Skrik”-filmene som skrekkfilmer gir de muligens ikke verdens beste underholdning. Men Craven forsøker ikke å skape en ny Jason eller Mike Myers med sin Ghostface. Ghostface er bare en klønete skikkelse som Jason, Mike eller Freddy Kruger lett kunne ha erstattet.

I “Skrik” gjør Craven tidenes rampestrek på publikummet siden Alfred Hitchcock i “Psycho”. Åpningen alene gjør at det er verdt å se denne filmen. I et anslag som varer i 10 minutter før tittelen dukker opp og annonserer filmen for åpnet, ser vi selveste Drew Barrymore forberede seg til en filmkveld med typen. En mystisk fremmed ringer og ønsker å diskutere skrekkfilmer. Utover i samtalen får hun bange anelser og begynner å låse dørene. Men hun blir til slutt brutalt angrepet og drept av Ghostface. “Vent nå litt,” tenker tilskueren, “Var hun ikke hovedpersonen? Hva gjør hun på filmcoveret da?” Mens Hitchcock drepte hovedpersonen halvveis ut i filmen, valgte Craven Barrymore for å forvirre tilskuerne tidlig inn i filmen. Hun er en av de mest kjente skuespillerne som er på filmcoveret. Ikke helt ulik bruken av Sean Bean i HBO-serien “Game of Thrones” hvis man tenker over det. Regissørene leker nådeløst med tilskuernes forventninger.

Sidney (Campbell), Gale (Cox), Dewey (Arquette) og resten av deres venner befinner seg plutselig i sentrum av en skrekkfilm. Filmnerden Randy (Kennedy) som i første omgang virker paranoid, er derimot ganske våken. Under en fest bestemmer filmnerden han seg for å informere ungdommene om skrekkfilmens regler. “There are certain rules that one must abide by in order to successfully survive a horror movie. For instance, number one: You can never have sex.” I mellomtiden er Sidney på soverommet og bryter den første regelen med kjæresten sin, Billy. “Number two: You can never drink or do drugs. The sin factor!” Ut ifra disse reglene blir det tydelig at alle i huset er syndere og helvete kommer mest sannsynlig til å bryte løs hvert øyeblikk. “And number three: Never, ever, ever under any circumstances say ’I’ll be right back’ because you won’t be back.” De magiske ordene. La Ghostface starte slaktning fra og med nå.

Kevin Williamson har skrevet et fantastisk manus for Craven, som sammen har laget et artig narrespill av en skrekkomedie. En hyllest av filmene som gjorde Jason, Mike Myers og Freddy til legender. Det er med humor vi bevitner ungdommene begå de samme feilene som ungdommene i “Fredag den 13.”, “Halloween” og “A Nightmare on Elm Street”. Men takk Gud for Randy som har sett nok skrekkfilmer til å vite bedre: “Careful. This is the moment when the supposedly dead killer comes back to life, for one last scare.” Å snu seg rundt i lettelsen over å ha overvunnet morderen og endelig kunne få en pust i bakken, er en dum idé. For man kommer bare til å finne en tom plass der morderen skulle ha ligget. Dette er noe god gammeldags 80-tallshorror-entusiaster kjenner godt. Jason har, så vidt jeg vet, overlevd det meste.

Noen ganger går tilskuere glipp av filmenes meninger. Mange har for eksempel slaktet “The Cabin in the Woods” og da kan det være en mulighet for at de har misforstått den. (Tviler folk virkelig på Joss Whedon!?) Filmen er av samme art som “Skrik”-filmene, hvor den spøkefullt illustrerer hvorfor vi trenger flere oppfølgere av repeterende skrekkfilmer. Ikke minst finner vi herlige filmreferanser, til blant annet “The Evil Dead” og “Hellraiser”. Hvem kan motstå slikt?

“Skrik”-serien er metamoro for skrekkfilmentusiaster og Craven-fans. De er humoristiske kommentarer på sjangerens tradisjoner og trender. Og de fungerer ikke minst som en underholdende gjennomgang av sjangerens gyldne regler, både for de som allerede setter pris på dem og for de som ikke kjenner til dem. Noen ganger må man bare se etter filmens rammer. For hvis “Skrik”-filmene bare hadde handlet om Sidney som løper fra Ghostface hadde det ærlig talt ikke vært like gøy.

Les vår anmeldelse av den siste “Skrik”-filmen!

Share Button