5
Skremmende god påminnelse

Tittel:
The Impossible
Sjanger:
Drama, Katastrofe, Thriller
Varighet:
1 t. 54 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Naomi Watts
  • Ewan McGregor
  • Tom Holland
  • Samuel Joslin
  • Oaklee Pendergast
Regissør:
Juan Antonio Bayona

Det er litt over åtte år siden den digre tsunamien skylte inn over Thailand og Indonesia. Fremdeles er over 45.000 mennesker savnet.

“The Impossible” er en forseggjort skildring av denne katastrofale hendelsen, sett gjennom øynene til en vakker familie på fem. Vel og bra, og som sagt forseggjort.

Men, rundt 280.000 mennesker mistet livet denne dagen. Og da sier jeg det først som sist: Hva med dem?

For “The Impossible” er historien om denne ene vakre familien som blir splittet av tsunamien, og om hvordan de leter etter hverandre. Lite annet. Vi registrerer selvsagt at andre mennesker blir tatt av dage av bølgen, og katastrofen er raskt et faktum. Men omfanget er vanskelig å begripe. Hadde vi ikke visst bedre kunne tsunamien bare ha rammet Khao Lak – stedet denne familien ferierte.

Det hadde selvsagt vært fryktelig å se på, men filmen kunne trengt litt større omfang – det ville gitt et mer sannferdig bilde av den sanne historien. Men med et budsjett på “bare” 30 millioner euro skjønner jeg at ytterligere animasjonssekvenser og gedigne katastrofekulisser ikke ble betalt for. Slikt koster.

Men man merker mangelen.

En annen smått irriterende faktor er måten et møte mellom splittede familiemedlemmer er regissert etter dager i frykt for at liv er gått tapt. Det er selvfølgelig fantastisk at man finner sine elskede igjen – og et vanvittig rørerende filmøyeblikk – men forbaska synd at akkurat disse scenene er filmens minst troverdige.

Når det er sagt, omfang og regi til side – for en fæl filmopplevelse! Og da mener jeg på den gode måten. “The Impossible” yter bare katastrofen og tragedien en viss grad av rettferdighet, men det er likevel overveldende. Bølgens brutalitet er ubønnhørlig i enkelte sekvenser og lyd og visuelle effekter bidrar til å skape en fryktinngytende helhet – noe man ikke glemmer igjen med det første.

Til slutt – ikke nødvendigvis et minus: Familien på fem er som sagt vakre – så vakre at den ekte familien ble en skuffelse da bildet av dem dukket opp på slutten av filmen. Skuffelsen oppstår ikke fordi den ekte familien ikke ser like bra ut, men fordi jeg som seer føler meg litt lurt. Samtidig vurderer jeg hvorvidt jeg ville klart å føle det samme for filmen om de ekte karakterene spilte sine egne roller. For Guds skyld, jeg håper virkelig det.

Men noe sier meg at vi i flertall bryr oss mer om de tre uekte, søte guttene i familien – hvorfor ellers har man castet så lekre skuespillere når originalene ikke likner i det hele tatt ..?

Debattér gjerne.

Share Button