2
Skuffende overkill

Tittel:
Sinister 2
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • James Ransone
  • Shannyn Sossamon
  • Robert Daniel Sloan
  • Dartanian Sloan
  • Lea Coco
Regissør:
Ciaran Foy

“Sinister 2” er ikke en totalt håpløs oppfølger, men som skrekkfilm makter den ikke annet enn å levere noen billige skvett. Og slikt blir det ingen mareritt av.

Her spares det ikke på noe. Vi kastes rett inn i Sinisters groteske verden med en gang. Filmen starter akkurat som forgjengeren, med en super 8-film av et diabolsk drap på en familie. Og før vi har klart å roe oss skal vi gjennom et par raske skvettesekvenser før filmen for alvor begynner. Ut ifra åpningen blir man klar over to ting: Nå skal denne sadistiske 8mm snuff-filmfesten melkes for alle penga, men filmene er ikke like skumle lenger.

Man ville jo tro at det skulle være her at filmen redder seg inn og viser sin styrke. Men dessverre klarer de ikke å måle seg med filmene fra forgjengeren. Den svakeste må sies å være “Christmas Morning”. De er selvfølgelig uhyggelige, men de er ikke like sterke i sin groteske visualitet og innhold. Filmene er for eksempel ikke like tro i sin stil og form til å kunne spille på konseptet “found footage” lenger – de har ikke lenger den autentiske opplevelsen. Og etter de filmrullene vi fikk se i “Sinister” blir disse mindre effektive. Jeg ville kanskje ikke kalle dem akkurat enkle i sine drapsmetoder, men sammenlignet med oppfølgeren har det blitt fullstendig overkill. Det er fortsatt perverst (noen mer enn andre), men til tross for alligatorer, rotter og ofring i kirke kommer ikke disse i nærheten av grusomhetene vi allerede har sett. Ingen gressklipperscene her altså. Ei den samme mystiske stemningen – jo mer vi vet desto mindre skummelt blir det.

Monsteret i filmen, Bughuul, er mer synlig, men ofte på avstand og er ganske distansert oppe i det hele. Han dukker opp innimellom for å stirre litt – og det er alt han gjør – akkurat som om han lurer fælt på hva du gjør ute av sengen på denne tiden av døgnet. Det som driver de onde kreftene her ser ut til å være barna som har gjort ofringer til Bughuul. Er det skummelt? Ikke egentlig – de utgjør mer en gjeng uoppdragne drittunger som ledes av vestkantens Tom Riddle. (Fyrst Voldemort altså.)

En gledelig overraskelse, selv om den dog er veldig triviell, er at “gamledagers riksmål” plutselig dukker opp. Det er rart hvordan man hører ordet “norsk” eller “Norge” i en utenlandsk produksjon, og hopper litt overrasket opp i setet og skjerper konsentrasjonen. Det var kanskje den mest underholdende scenen også, i en noe komisk forstand, hvor de utvider Bughuuls “rekkevidde” fra å bare være knyttet til et 8mm-kamera og dets filmopptak. Og det med en norsk radiosending fra et drap på 70-tallet! (Stemmer for å se en tredje Sinister-film hvis den skulle handle om hendelsene i Norge!)

Filmen er full av billige skvett, mindre effektive snuff-filmer og kleine scener med karakterer man ikke bryr seg om – alt dette trekker ned på engasjementet. Særpreget har forsvunnet og som skrekkfilm er den svakere. “Sinister”-serien er ikke lenger “uncanny”, den er bare kjedeligere.