2
Skulle tatt sitt eget råd: Aldri vendt tilbake

Tittel:
Jack Reacher: Vend aldri tilbake
Sjanger:
Action, Thriller
Varighet:
1 . 58 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Tom Cruise
  • Cobie Smulders
  • Aldis Hodge
  • Danik Yarosh
  • Patrick Heusinger
Regissør:
Edvard Zwick

“Jack Reacher: Vend aldri tilbake” er oppfølgeren ingen ville ha, til filmen ingen egentlig husker noe særlig av.  

Med det utgangspunktet har Tom Cruise bestemt seg for å bedra sitt annethvert-årlige “Mission Impossible”-eventyr for et sidesprang med Jack Reacher: Militærdetektiven som i Lee Childs bøker er en to meter høy, blond muskelmann, og som på film er… vel, Tom Cruise.

Den første filmen var en intens og effektiv actionthriller, med et ganske ålreit plott, strålende action og en umåtelig kul skurk – spilt av regissør og kultfigur Werner Herzog. “Vend aldri tilbake” er sin forgjengers rake motsetning: Plottet er elendig, actionscenene helt på det jevne og skurken usannsynlig døv. Alt dette for en film som på papiret strengt tatt burde vært bedre enn sin forgjenger.

Hvorfor? Fordi regissøren denne gangen heter Edward Zwick. Edvard hvemforno’, tenker du? Vel: Hvis jeg skulle nevne “Glory”, “Legends of the Fall”, “Blood Diamond” og “Den siste samurai” ville ikke det bare vært en liste over genuint sterke dramafilmer du for all del burde se, men også punkter under “erfaring”-seksjonen på Zwicks CV.  At han gidder bruke tiden sin på en actionfilm med Cruise, bør være nok til å salte popkornet til enhver filmentusiast. Problemet er bare at fint lite ved «Vend aldri tilbake» kjennes genuint, eller for den saks skyld popkornvennlig.

I stedet er andre runde “Jack Reacher” en sjokkerende sentimental sviske: Dialogen er rent brekningsmiddel, handlingen er bygget på det gåsehudframkallende spenningsstoffet militært byråkrati jo er kjent for å være (niks), og filmens påfølgende tematikk om de forente staters overlegne suverenitet som verdensledende militærmakt i beste fall nasjonalistisk – i verste fall direkte skummel. Jo, og nevnte jeg at alle karakterene er kjipe stereotyper og at filmen er totalt sulteforet på noe i grenseland lettsindig?

Jack Reacher turnerer fortsatt landet med sin landsdekkende detektivvirksomhet, og drifter hvileløst rundt på jakt etter nye kriminalnøtter å knekke. Han får omsider noe å bryne seg på når han plutselig står anklaget for mord, attpåtil av sine tidligere arbeidsgivere i det amerikanske militæret. Med seg ned i komplottavløpet drar han major og kjæresteemne Susan Turner, som er anklaget for spionasje av samme lysskye oberst som står fremst for inkvisisjonen mot Reacher. Ting blir ikke bedre av at skurkene i denne filmen, i likhet med de i den forrige, har hyret inn nok en flintskallet leiemorder for å ta Reacher og kvinnene hans av dage. Den siste kvinnen er for øvrig en 15 år gammel jente, som Reacher muligens har et biologisk forhold til.

Ja, det høres kanskje litt spennende ut, dette her. Og kunne attpåtil vært det, om Zwick og manuskollegene Richard Wenk og Marshall Herskovitz hadde fortalt historien på en logisk og interessant måte. Kort fortalt: De har valgt en annen framgangsmåte. Å ha noen å heie på hadde også vært å foretrekke. I stedet omgis den i utgangspunktet humørsyke Reacher (les: Tom Cruise på autopilot) av to, for en mannemann som Reacher altså, hinsides frustrerende kvinnemennesker. Verst er forsøket på å skildre en tenåring: Filmens 15-årige alibi veksler mellom å være tøff i trynet til sytete og sårbar så fort spenningsnivået overstiger hvilepuls. Den voksne militærmajoren har på sin side masse følelser og sånt Reacher ikke forstår så mye av, og snakker som en vandrende vervekampanje for forsvaret. Hvorfor må kvinner i actionfilmer så ofte være ferdigdetonerte hormonbomber?

Oppsummert: “Vend aldri tilbake” er inkonsekvent og formelaktig. Alt det en Edward Zwick-film ikke pleier å være. Kombinert med actionscener som ikke holder samme nivå som forrige gang, begynner man å lure på om ikke Jack Reacher hadde gjort lurt i å følge rådet i egen tittel: Aldri vendt tilbake.