3
Skvettfest for fansen

Tittel:
Insidious 3
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Dermot Mulroney
  • Hayley Kiyoko
  • Stefanie Scott
  • Lin Shaye
  • Leigh Whannell
  • Angus Sampson
Regissør:
Leigh Whannell

“Insidious: Chapter 3” tar for seg tiden før familien Lambert blir terrorisert av gretne demoner. Snakker vi alright bakgrunnshistorie eller nok en prolog-gone-bad?

Her er det latterlig dølle svaret; verken eller. Underbygget av den enda mer standariserte; likte du de forrige, liker du denne. Filmanmeldelsens klisjèuttrykk akkurat der, men hvorfor har vi klisjeer? Fordi det har vist seg å funke. Til en viss grad.

I kapittel tre møter vi klarsynte Elise Rainier før det onde leppestifttrynet fra eneren hjemsøker lille Dalton Lambert. Førstnevnte er ute av spøkelsesbransjen for godt, og ingenting kan “pull her back in”. Eller, Quinn Brenner kan. Hun vil snakke med sin døde mor. Rainier går med på å hjelpe.

Helvete braker løs, igjen.

Selv om “Insidious 3” behandler sin slite-med-å-finne-posisjonen-i-sofaen godt, er det ingen x-faktor ved Leigh Whannels skaperver lik det vi fant i klasseskrekken “It follows“. Denne prologen er det gjenkjennelige maraton med rare ting som skjer på et soverom. Er den under senga? I skapet? Bak gardinene? Å FY FA#% – DER ER DEN!

Halvannen time skvettrace er sikkert gøy for trettenåringer på skrekkfilmkveld, men for oss andre som har sondert horrorterrenget i en hundealder kreves det en brøkdel mer dybde. Nevnte “It Follows” viste hva en kan få til med litt kjærlighet i manuset og dyktige skuespillere. “Insidious 3” bruker all energi på å bygge opp mot neste vræl. Høy musikk og glimt av no fælt. Iiiik-garanti – det skal du ha, Whannel.

“Insidous 3” tar seg også bryet verdt å introdusere tokløveret i “Spectral Sightings”, Specs og Tucker. De pælmes inn mot slutten som et slags komisk innslag, som for å ta brodden av det som kunne vært en anstendig avslutning. Istedenfor får vi malplasserte vitser, et unødvendig temposkifte og bøttevis med spesialeffekter som understreker det problemet mange skrekkfilmer har; de roter seg bort og evner ikke å avslutte godt.

Like fullt, “Insidous 3” fullfører det oppdraget den begir seg ut på. Whannel prøver verken være original eller gjøre stort annet enn å få deg til å hoppe i stolen, og der lykkes han. Som sjangerfilm er den forholdsvis velkonstruert, men likevel bare en kvise på skrekkfilmverdenens rumpe. Et skvett her og der, men jevnt over lite skummel.

Derav klisjeen jeg startet med; likte du de forrige, kan vi trygt anbefale denne.