3
Smurfeline og de nittini mannesmurfene

Tittel:
Smurfene 2
Sjanger:
Animasjon, Eventyr, Familie, Komedie
Varighet:
1 t. 44 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Regissør:
Raja Gosnell
Originalstemmer:
  • Hank Azaria
  • Neil Patrick Harris
  • Brendan Gleeson
  • Katy Perry
  • Jonathan Winters
  • Christina Ricci
Norske stemmer:
  • Christoffer Staib
  • Siri Nilsen
  • Kåre Konradi

Ikke for å smurfe, men jeg tror jeg kunne smurfet dette bedre selv.  

Jeg har aldri blitt helt tilfreds med smurfene. Hvis vi ser bort fra det at de er en gjeng blå gnomer som synger nittitallshits, er konseptet at hver enkelt smurf har en personlighet som passer til navnet. Sursmurfen er sur. Modigsmurfen er modig. Seriemordersmurfen tar livet av smurfer på bestialsk vis.

Greit nok.

Men Smurfeline – er jentete. Det er hennes hatt. Hele kvinnekjønnet blir sidestilt med skomakeryrket og ubesluttsomhet som egenskap! Hvis ikke det gir eddiksmak i munnen din, er du kanskje et romvesen som ikke vet at vi mennesker serverer dette til tre år gamle barn. Men alvorlig talt, hadde noen godtatt “Svartsmurfen”?

Åja, det finnes også?!

Uansett. I historien observerer den onde, kronisk smurfenappende trollmannen Gargamel (Hank Azaria) at alle smurfene er menn. Han lager dermed en kvinnesmurf, som skal lage kvalm og spre arvesynden til smurfesamfunnet. Men Gammelsmurfen (Jonathan Winters) mikser sammen en trylleformel som gjør henne til en god smurf, og Smurfeline (Katy Perry) finner til slutt sin plass i smurfeverdenen.

Gargamel (som har blitt kjendis i vår verden etter hendelsene i den første filmen) innser en dag at hvis han får tak i trylleformelen som gjør rampesmurfer om til ekte smurfer, kan han bare lage sine egne og stappe dem inn i smurfejuicepressa si. Før du rekker å si blåbærsaft har Smurfeline blitt kidnappet, og det er opp til et knippe redningssmurfer å hjelpe henne. Vel, dem og Neil Patrick Harris med familie. Det er vel der det rakner litt.

Parallelt med Smurfelines historie går en litt fordummet, men også følsom fortelling om at Patrick (altså Neil Patrick Harris) aldri aksepterte den bombastiske, men snille stefaren sin (Brendan Gleeson) som en ekte far. Det er et gjennomgående tema at familien din er de som bryr seg om deg, ikke de som nødvendigvis forårsaket livet ditt; voksent for en barnefilm.

Dette kunne blitt en knallbra film med forbausende små endringer. 500 μg dimetylkvikksølv i kaffen til manusforfatterne, for eksempel. Fem levende mennesker måtte til for å smi replikkene, som likner på morsekode skrevet med rumpeballer i det at teksten er ræva. Med sin hang til å lage innuendo av alt ved å bytte ut vanlige verb med “å smurfe”, har aldri smurfeland vært der du skal lete etter poesi, men dumskapen fant virkelig en prins i det norske oversetterteamet. Når en smurf er enig i noe, sier han “smurfnettopp”.

Håpløst er det likevel ikke. Foruten noen uinspirerte slapstick-scener er skurken i Hank Azarias skikkelse egentlig ganske morsom. Han er ond og selvopptatt, og synes det er vanskelig å bake en kake uten å ha gift i den. Barn og barnslige filmanmeldere kommer til å kjenne igjen den norske stemmeskuespilleren (Christoffer Staib) som Doofenschmirtz fra “Phineas og Ferb”. Godt valg.

Egentlig er jeg imponert over at “Smurfene 2” ikke er verre. Tross faren for kritisk tap av hjernemasse, er det et kapabelt plott og et ganske ålreit budskap. Hvis du har eller er barn i målgruppealder, kan denne være grei å få med seg. Men “Maur i rompa” kommer også på kino denne uka, og den er femtifire ganger bedre uten at den gjør barna dine til sjåvinister.