6
Snakker vi årets beste?

Tittel:
Gone Girl
Sjanger:
Krim, Thriller
Varighet:
2 t. 29 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Ben Affleck
  • Rosamund Pike
  • Tyler Perry
  • Neil Patrick Harris
  • Carrie Coon
  • Kim Dickens
Regissør:
David Fincher

David Finchers “Gone Girl” gjør det aller meste riktig. Ja, kanskje bortsett fra å ta slutt.

For selv etter to og en halv time er man sulten på mer. Mer bunnsolid regi, flere upåklagelige komposisjoner, mer bemerkelsesverdig godt skuespill – ja, mer velskrudd film, rett og slett. For det er det dette er. La meg bare si det slik: Det er en lei oppgave å stå i filmatisk kontrast til denne, noe norske “Haram” så definitivt gjorde da undertegnede overlevde den bare timer før David Fincher tok over. Når det er sagt – jeg er glad filmene kom i den rekkefølgen.

“Gone Girl” handler, som tittelen indikerer, om en forsvunnet berte. Nærmere bestemt kona til Nick Dunne, spilt av den stadig fremadstormende Ben Affleck. Forsvinningen lukter mystikk lang vei, noe både politiet og Nick får rikelig med tid til å dvele ved. Ja, for ikke å snakke om oss kinogjengere. Vi kan også legge sammen to og to, eller snarere finne kvadratroten av 17.348. Hvilket selvsagt er moro.

Etter hvert som ny informasjon kommer på bordet rettes stadig mer mistanke mot ektemannen Nick. Er det han som har gjort det? Drept kona? Bortført henne? Eller hvem vet – spist henne opp, kanskje?

Den som stikker på kino får se. Ja, eller så kan man lese Gillian Flynns suksessroman, selvfølgelig. Men der er det ikke like bra musikk …

La meg repetere meg selv: Dette er velskrudd. Oppsiktsvekkende velskrudd. Det er ingenting ved produksjonen av denne filmen som senker kvaliteten på den. Bilder, lyd, musikk, klipping, dramaturgi, regi og skuespill – alle spiller på lag med hverandre. Det eneste som kan senke nivået – og det kan vi ikke klandre produksjonen for – er originalhistorien. Er den god nok? Løfter den filmen etter hvert som den utfolder seg?

Dét må nesten hver enkelt av oss bedømme. Utviklingen kan selvfølgelig være litt marsipan- eller lakrisaktig. Enten liker du det, eller så hater du det. Men dem som eventuelt hater det gjør trolig litt sport i å spå utfallet på ting, for deretter å bli sure over å ha tatt feil … eller kanskje enda verre; bli sure over at det var enkelt nok til at man spådde riktig.

Typisk tap-tap-situasjon. At man gidder.

Utover det faktum at så mye stemmer med denne filmen, er den også noe eget. Den byr på problemstillinger langt dypere enn Hollywood-produsentene vanligvis tillater, nettopp fordi det kreves ekstra minutter på lerretet. Å skildre følelser og kjærlighet tar tid. Men gitt at man har tid, og evner å formidle det man ønsker, har som regel resultatet noe for seg. David Fincher har klart det. Igjen, får vi nesten si. Thriller-eksperten er jo ingen debutant, akkurat.

Så spørs det, da, om mannen som tidligere er nominert til to regi-Oscar-statuetter, nå kan stikke av med en. Alle gode ting er tre.

De sier så.