3
Som snappet ut fra en turistbrosjyre

Tittel:
Lykke på italiensk
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 8 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Celeste Cascario
  • Laura Licchetta
  • Barbara De Matteis
  • Anna Boccadamo
  • Gustavo Caputo
Regissør:
Edoardo Winspeare

Er det noe “Lykke på italiensk” sørger for, er det å vise frem Italias nydelige landlige områder. Men det ligger en historie her også.

Og historien er som følger: Den globale økonomiske krisen har tatt et nytt offer, og dermed må tre generasjoner med italiensk familie se seg nødt til å flytte fra en liten italiensk småby til en familiegård på landsbygda. Dette er noe som gjør at livet til alle de involverte blir snudd på hodet. Hjulene går så vidt rundt, og både gammel som ung sliter med sine personlige problemer.

Selv med denne sosialrealismen plantet inn i ryggmargen på filmens historie, er det likevel ikke det som omfavner oss. Stemningen, musikken, bildekomposisjonene og flyten i filmen er magisk. Så magisk at det tar fokuset bort fra det skuespillerne presterer foran kamera. Om det er bevisst, vites ikke. Det funker i hvert fall som en herlig invitasjon til å besøke Italia.

Kanskje uten å involvere seg i familielivene i nærområdet. Der virker det å være i overkant mye drama.

Om man derimot prøver å la stemningen ligge i bakgrunnen, ser man raskt at regissør Edoardo Winspeare har god kontroll på mer enn filmens atmosfære. Skuespillerne får gode instruksjoner fra regissøren, og Winspeare skildrer en hard tid på en god og ektefølt måte – uten at det blir for melodramatisk. Likevel føles det ut som Winspeare er altfor forsiktig med sin regi. Det er lov å ta flere sjanser – og sånt kan være forskjellen på en middels god film og en strålende god film.

Der hvor Winspeare faktisk tar en sjanse er der hvor han velger å la en del floker forbli floker – også etter filmens slutt. Det er det mest spennende grepet i en ellers ganske god karakterstudie omfavnet av landsbyen på den italienske sørkysten.

Og skuespillernes prestasjoner? Joda, de gjør jobben sin de.

Filmen er likevel ikke noe perfekt eksemplar på italiansk sosialrealisme pakket inn i lekkert papir, men det er et helhjertet forsøk som fungerer greit nok. Spilletiden derimot? Den burde hatt skrellet av en grei halvtime.