3
Sorg og kjedsomhet

Tittel:
Mia Madre
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 46 min.
Aldersgrense:
6
Skuespillere:
  • Margherita Buy
  • John Turturro
  • Giulia Lazzarini
  • Nanni Moretti
  • Beatrice Mancini
Regissør:
Nanni Moretti

Formelbasert italiensk tristesse

Margherita er en kvinne med mange baller i lufta. Hun har nettopp gjort det slutt med kjæresten. Hun er midt i en filminnspilling med en Hollywood-stjerne med vaklende kontroll på det italienske språk. Og moren hennes blir lagt inn på sykehus med usikre fremtidsutsikter. Margherita forsøker å balansere alt, samtidig som hun forsøker å håndtere den eksistensielle krisen som følger med.

“Mia Madre” er ofte en helt ok film. Den utforsker det å miste noen kjær, eller rettere sagt den følelsemessige prosessen rett før du mister noen, følelsen av at det går mot slutten. Margherita sliter med dette gjennom hele filmen, hun føler seg utilpass og på mange måter handlingslammet, det er ingenting hun kan gjøre. Akkurat det skal “Mia Madre” ha, stemningen og følelsen av å vente på det unngåelige setter seg hos seeren. Det er en vond følelse og den går ikke bort.

Dette er åpenbart en meget personlig film for regissør Nanni Moretti. Den har sterke selvbiografiske tendenser, Moretti jobbet med “Vi har en pave” da moren hans lå for døden. Følelsen av sorg og ulidelig venting er gjennomført, men dessverre kan man ikke si det samme for flere av karakterene. Filmen er personlig, men føles ikke universal. Margherita er en introspektiv protagonist, helt til hun plutselig eksploderer med følelsesutbrudd. Hun er distrahert på jobben, men forsøker samtidig å holde følelser i sjakk og på avstand. Det ender med at det primært blir seeren som holdes på avstand. Man skjønner hva Moretti går for, men det fungerer ikke like bra som tiltenkt. Følelsene blir svakere og billigere, det blir mer onsdagsfilmen enn noe annet.

“Mia Madre” er ofte langdryg og en plikt å komme seg igjennom. Man blir litt lei av å se Margherita gå alene med trist pianomusikk i bakgrunnen. Disse scenene forsterker filmens sorgtunge stemning, men igjen så hjelper denne stemningen lite når man allerede sitter og kjeder seg.

Det å anmelde filmer er rar greie, man forsøker å ha en smule objektiv tilnærming til en kunstform som er høyst subjektiv. Det går på mange måter ikke. “Mia Madre” er en film som er vellaget, og åpenbart tankefull, men samtidig er kanskje ikke alltid øyet som ser og filmen på samme bølgelengde. Kanskje oppdager man om et par år at “Mia Madre” er en fantastisk meditasjon på sorg, glede og livet. Kanskje man setter pris på den når man selv blir eldre og havner i lignende situasjon. Men for nå er den en stereotypisk kunstnerisk-fordi-den-ikke-er-amerikansk dramafilm som setter få spor.