3
Sørgelig skurkejakt

Tittel:
Minions
Sjanger:
Animasjon, Familie
Varighet:
1 t. 30 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Regissør:
Kyle Balda, Pierre Coffin
Originalstemmer:
  • Pierre Coffin
  • Sandra Bullock
  • Geoffrey Rush
  • Jon Hamm
  • Jennifer Saunders
Norske stemmer:
  • Suzanne Paalgard
  • Øyvind Blunck
  • Espen Beranek Holm
  • Hege Schøyen

Du husker kanskje at Gru, hovedpersonen i “Grusomme meg”, hadde en haug med små undersåtter kalt Minions som bygde, bemannet og fomlet i stykker alle supervåpnene hans? Dessverre ble de gule gnomene en publikumssuksess, og like uunngåelig som et gresk regjeringsskifte, kommer altså nå filmen som handler om Minions alene.

Denne filmen gjør oss kjent med opprinnelsen til de ovennevnte vesen. Siden tidenes morgen har minion-arten nemlig basert seg på å dilte etter (og ofte forkludre planene til) det grusomste uhyret de klarte å finne. I et par hundre tusen år har den pallen stort sett vært befolket av mennesker, men etter at skurk etter skurk har vist seg for skjør til å takle deres uhell, begynner brillenissene å vansmekte under mangelen på en skikkelig solid kjeltring. Et langt opphold på sydpolen gjør dessuten at førtitallet går dem hus forbi. Det er kanskje like greit at de elegant omgår den raffe bartemoten og gøyale fantestreker i Auschwitz.

Nå er altså året 1968, og den tiltaksfulle Kevin bestemmer seg endelig for å ta affære. Han tar med seg Stuart og Bob til en hemmelig forbryterkongress i Orlando, for å lete etter en verdig fører for Minion-klanen. En tilgjort situasjon senere har guttene klart å gjøre inntrykk på forbrytergeniet Scarlet Overkill, og snart befinner de seg på første fly til Storbritannia for å hjelpe henne med å gjennomføre brekket hun har drømt om siden hun var liten jentunge: å knabbe Dronning Elisabeths krone.

Comic relief-karakterer er designet for å bryte opp dramatikken og gjøre seeropplevelsen lettere. Det er et krydder som må brukes med store mengder omhu, slik at man ikke fordummer handlingen eller sliter ut det komiske potensialet i karakterene. Om man derimot lager en egen film med det humoristiske sidekicket i hovedrollen, tror jeg man blir disket fra omhu-mesterskapet fullstendig. Bare forestill deg hvor katastrofalt det ville blitt om noen lagde en egen TV-serie om bare han morsomme fra “Friends”, for eksempel. Jammen godt at ingen er korka.

Uheldigvis begår “Minions” denne feilen allerede fra første grunnstein, og når dette backes opp av et manus som skranter på retning, dybde og troverdig plott, står ikke filmen til å redde. Det er ikke særlig tilfredsstillende at mesterplanen denne mestertyven kar kokt opp over en kvinnsalder er å be lakeiene om å stjele dronningens krone. Gjennom hele filmen blir karakterenes avgjørelser bare et påtatt påskudd for treg og umotivert slapstick, noe som fører til at en film som burde riste deg til kjernen med latter, knapt kicker deg over humremodus to ganger. Manusforfatterne burde ikke bare ha gått en runde til rundt bordet, de burde gått ut døren, tatt heisen ned og strent rett ut i trafikken uten å se seg for.

Det finnes formildende omstendigheter, men de blir nok ikke alle plukket opp på barnas radar. Karikaturen av både sekstitallet generelt og engelskmenn spesielt, er på kornet. I tillegg er det samme høye nivået på både karakterdesign og animasjon som vi har kommet til å forvente fra Illumination Entertainment siden den første “Grusomme meg”-filmen. Særlig gledelig er også møtet med en grasrot-skurkefamilie, som drar på bilferie til forbryterkongressen med samme joviale energi som Clark Griswold.

Til slutt må det nevnes at det hele er satt til solide sekstitalls-låter, så man i hvert fall slipper RnB-torturen en viss annen film har utsatt sitt publikum for i år. Men tross en tiltrekkende emballasje og god innsats fra det norske dubbe-crewet, er “Minions” dessverre like fornøyelig som et inkassovarsel. På et kriselån fra EU.