5
Søskenkjærlighet og plommevin ved havet

Tittel:
Søstre
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 8 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Haruka Ayase
  • Masami Nagasawa
  • Kaho
  • Suzu Hirose
Regissør:
Hirokazu Koreeda

For festivalgjengere er Hirokazu Koreeda et velkjent navn. Med jevne mellomrom dukker filmene hans opp på de store vestlige lerreter, og noen ganger kommer filmene hans raslende ned til de små her i Norge. “Søstre” er noe overraskende en av disse. Ikke fordi den ikke kommer til å bli verdsatt, men fordi den er en representant for en mer upersonlig Koreeda.

Vi befinner oss i Kamakura, en idyllisk småby på Japans østkyst, ikke langt unna Tokyo. En by av historisk viktighet, og i en slags posisjon som antikvar for det tradisjonelle. Som i alle familiedramaer av Koreeda er sted og nærvær av stor viktighet—vi åpner med lyden av havet og Yoshino sovende med foregående kvelds utkårede. Hun våkner til lyden av en SMS, og må stresse til jobb etter å ha lånt bort titusener av yen til den fortsatt halvt sovende sengekompisen.

Forsiktig entrer vi livene, og huset, til søstrene Kōda. Den mellomste i flokken, Yoshino (Masami Nagasawa), lever et utsvevende liv med større fokus på sake enn jobb; yngst er Chika (Kaho), en frilynt sjel med en barnlig tilnærming til livet; og Sachi (Haruka Ayase) er storesøster og surrogatmatriark i deres gamle hus, etterlatt til de tre av deres bestemor.

Et bakenforliggende samlivsbrudd er kimen til situasjonen, og via en begravelse av en far som for lengst har funnet seg et nytt liv og en ny familie, starter vi oppnøstingen av historien om hvordan søstrene fant fotfestet.

I begravelsen møter vi Suzu (Asano), halvsøsteren med samme far. Etter å ha vurdert hennes mor for lett, inviter søstrene Suzu til å ta del i kollektivet i Kamakura, og tilbyr henne medlemskap i den helende prosessen de sammen har bygget opp.

Forskjellig fra “Still Walking” eller “Nobody Knows” ligger de familiære spenningene dypere under overflaten, og det er ved små drypp av søstrenes personlighet og minner om faren vi aner potensielle problemer. Disse fungerer som tilløp til drama, men stoppes før de blir for hektiske. En tradisjonell aktstruktur blir tilsidesatt for en mer episodisk titt bak kulissene.

Søstrene som kilder er dog ikke ufeilbarlige, og vi blir etter hvert kjent med de såre forholdene til foreldrene, som har gitt både savn, livslærdom og hat. Sammen med karakterene undersøker vi det ambivalente i menneskelige egenskaper som overlever generasjoner.

Tross anstrengelsene prøver søstrene å dyrke det familiære, og i kjent stil fokuserer Koreeda på viktigheten i det nære og det tradisjonelle—men han er for første gang farlig nær kanten til det oversentimentale.

Vi møter et konservativt Japan både i innhold og form, og måten det hele er episodisk klippet sammen (som en TV-film, man forventer nesten reklameavbrekk) gjør at noe av det sukkersøte får en litt beskere smak enn det burde. Dette er første gang på femten år at Koreeda kun har hatt rolle som regissør i en fiksjonsfilm, og det er fristende å påstå at sluttproduktet bærer preg av dette.

Filmen er basert på en manga ved samme tittel som filmens originale japanske (“Umimachi Diary”, eller “dagbok fra landsbyen ved sjøen”, direkte oversatt), og selv om det regelrett oser Koreeda av enkeltelementene: fokuset på minner, på omgivelser, natur, mat, kollektivisme, det nære og det tradisjonelle—så får man følelsen av at originalmaterialet traff i hjerteroten til Koreeda, men at han ikke kom helt og holdent i mål med oversettelsen.

Misforstå meg rett, du vil heller se denne filmen enn alt annet som går på kino for øyeblikket, men sammenlignet med tidligere filmer, så når ikke denne helt opp til matchformen vi er vant med fra Koreeda.