5
Søt musikk fra eldresenteret

Tittel:
Kvartetten
Sjanger:
Drama, Komedie, Romantikk
Varighet:
1 t. 38 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Maggie Smith
  • Tom Courtenay
  • Billy Connoly
  • Pauline Collins
  • Michael Gambon
Regissør:
Dustin Hoffman

Dustin Hoffman & co. treffer notene.

I likhet med fjorårets “The Best Exotic Marigold Hotel” er “Kvartetten” nok en komedie om britiske pensjonister, og de pussige tingene de bruker fritiden på.

Filmen er basert på et skuespill av Ronald Harwood, som også har spandert på seg å skrive manus.

Vi møter en gjeng pensjonerte operasangere fra øverste overklasse, som bor i et herskapelig bofellesskap med andre pensjonerte musikere. Vi stifter hovedsakelig bekjentskap med stødige Reginald Paget (Tom Courtenay), surrekoppen Sissy Robson (Pauline Collins), fritidspervoen Wilf Bond (Billy Connolly) og den gretne regissøren Cedric Livingston (Michael Gambon).

Men når Reginalds ekskone, den tidligere superstjernen Jean Horton (Maggie Smith) melder sin ankomst, får pensjonistenes harmoniske tilværelse en kjapp vending. Særlig når Reginald, Sissy og Wilf foreslår at de sammen skal synge kvartetten fra “Rigoletto” på deres årlige galla, i et forsøk på å redde det herskapelige eldresenteret fra konkursens rand.

Dustin Hoffman gjør sin regidebut med “Kvartetten”, og treffer notene så til de grader. Dette er nemlig feelgood så det holder –  halvannen time med skarpe replikker og lun humor, anført av strålende skuespillere.

Best av alle er Billy Connolly, som får stå for filmens største morsomheter som den kåte rabagasten Wilf. Maggie Smith og Tom Courtenay er filmens dramatiske midtpunkt, og bærer filmen fint på sine skuldre. Og når i tillegg Pauline Collins sjarmerer oss i senk som dement surrekopp, er det ikke til å komme utenom at “Kvartetten” er eldrebølgen slik den burde være.

Filmer om eldre britisk overklasse virker aldri å gå av moten. Og når det leveres så bra som i “Kvartetten”, er det ingen grunn til noe annet. Riktignok blir man kanskje snytt for et klimaks når filmen “feiger ut”, og velger å gi oss rulleteksten før vi får se Connolly & co. synge en strofe av den mye omtalte kvartetten – men samma det. Dustin Hoffmans regidebut er allerede så langt oppe på skalaen at det ikke spiller noen trille.

Share Button