4
Spandex-kamuflert kjærlighet

Tittel:
The Amazing Spider-Man 2
Sjanger:
Action, Eventyr
Varighet:
2 t. 22 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Andrew Garfield
  • Emma Stone
  • Jamie Foxx
  • Dane DeHaan
  • Sally Field
  • Paul Giamatti
Regissør:
Marc Webb

I “The Amazing Spider-Man 2” er skurkene nærmest et underordnet tema. Helt sant.

Så er spindelveveren tilbake igjen. Igjen. For det er ganske nøyaktig ti år siden vi fikk den første “Spider-Man 2”. Den gang fra regissør Sam Raimi. Den gang med Tobey Maguire i edderkoppens skikkelse. Og etter min mening, den beste Spider-Man-filmen så langt, uavhengig av styrmann. Marc Webbs toer er ikke bedre, men den har likevel nok av kvaliteter som forsvarer dens eksistens.

New York er som vanlig det utilfeldige åstedet for tragiske laboratoriumsulykker. Denne gangen er det det oppmerksomhetssøkende utskuddet Max Dillon, spilt av Jamie Foxx, som burde droppet overtid og dratt hjem til middag. Det ene fører til det andre. Dillon ruller tunge med et dusin elektriske åler, og vips er han hevnlysten og kapabel til å skyte strøm – Darth Sidious-style – ut av fingra.

Electro, som han kaller seg, er gøyal nok han. For all del. Og actionsekvensene ham og Spider-Man imellom er diggere enn diggest. Men det er ikke mye vi ser til fyren. Heller ikke Green Goblin, som dukker opp underveis, vies nok fokus. “The Amazing Spider-Man 2” står i kjærlighetens navn. Peter Parker rives og slites mellom elskov og moral. Mellom forholdet til Gwen Stacy og løftet han ga til faren hennes før han døde – om å holde seg unna. Jeg elsker deg-ene sitter løst. Kanskje litt for løst, men Garfield og Stones kjemi redder stumpene. “The Amazing Spider-Man 2” er med god margin det mest emosjonelle avsnittet i edderkoppens filmhistorie.

Ikke bli overrasket om du tar deg selv i å skvette en tåre.

Samtidig har Webb hentet tilbake det Raimi var flinkere på og det Webbs første forsøk manglet. Spider-Man-humoren. Den løsslupne, småarrogante tøysinga som gjorde animasjonsserien så forbaska god. Den er med. Og for en kæll som satt klistra til skjermen på 90-tallet var det pokker så kjærkomment. Webb har også endret lydbildet markant ved å hanke inn sjølvaste Hans Zimmer på laget, og hva skal man si om resultatet? Vel, jeg satt flere ganger og ventet på at USAs OL-tropp skulle komme marsjerende. En hårfin balanse mellom det fullstendig flåsete og herlig heroiske der altså. Kanskje bikket det mest over i det siste.

Det jeg ikke helt klarer å forstå er hvorfor ikke Spider-Man-regissørene klarer å fremheve en skurk på samme måte som “The Dark Knight”-trilogien gjorde det. Med dette vanvittige skurkegalleriet – hvor er slemmingen og skuespilleren som kan gjøre for edderkoppen det Jokeren og Bane gjorde for Batman? I “The Amazing Spider-Man 2” er superskurkene nærmest en sidehistorie som forsvinner i lange drag og dyttes tilbake mot slutten bare for å oppnå et klimaks. Et klimaks jeg føler både manus og edderkoppen selv tar i letteste laget på.

Med det sagt. Det er fortsatt grisefett å hvile øya på all akrobatikken.

“The Amazing Spider-Man 2” roter seg litt bort i egne tråder. Bakgrunnshistorien rundt foreldrene utbroderes noe, men svaret er ingenting mer enn vi tolket ut ifra detaljene i eneren. Likevel er det hevet over enhver tvil at filmen fortjener fire prikker på terningen og hundrevis av tilskuere i kinomørket. Smellvakker actionkoreografi, etterlengtet humor og prikkfri kjemi mellom hovedrolleinnehaverne er grunnen til det.

Og du! Så var det dette med å bli til rulleteksten er over da …

Share Button