3
Spennende utgangspunkt

Tittel:
The Giver
Sjanger:
Drama, Romantikk, Science fiction
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Brenton Thwaites
  • Jeff Bridges
  • Meryl Streep
  • Alexander Skarsgård
  • Katie Holmes
  • Cameron Monaghan
Regissør:
Phillip Noyce

Sci-fi-dramaet “The Giver” kunne vært så mye mer.

I stedet for å smøre denne interessante ideen utover lengre tid – som i en TV-serie – er hele smørja klaska på i en fei. Dermed forsvinner nyansene og det blir en umulig oppgave å nå inn til ideens kjerne.

Nå lurer du sikkert på hva som er ideen. Og det er selvsagt betimelig. La oss ta en kikk på den: Vi befinner oss i en nokså fjern framtid, i et lite samfunn der forskjeller er tabu og styresmaktene besitter all kontroll. Alle har det fint og ingen er slemme med hverandre – et bevisst valg fra bokas forfatter Lois Lowry.

For etter altfor mye drap og elendighet (i den verdenen og tiden vi lever i, altså) måtte klodens ledere innføre strakstiltak for å få bukt med vold, drap og alt som eventuelt kan fremprovosere slikt.

Og da kan vi jo bare kjapt nevne faktoren følelser. Bort med’e!

De som blir født blinde vil aldri vite hva de går glipp av. En velkjent påstand – ikke nødvendigvis tidenes mest briljante, men likevel. Det er litt som dette i denne nye verdenen. Ingen husker noe av den gamle verdenen, ingen har noe følelser og ingen er spesielt glade i hverandre.

Men hva skjer når én ung kar får en smak på alt det tapte? Filmens tapre ungkar, spilt av Brenton Thwaites, blir gitt rollen som The Receiver of Memory – en rolle hvis oppgave består av å minnes menneskehetens skammelige oppførsel og derfor til stadighet verifisere overfor myndighetene at menneskeheten nå er tjent med dette nye, fargeløse samfunnet.

Konseptet er ikke så halvgærent, men 1 time og 37 minutter blir som allerede påstått i snaueste laget for å skildre framtidens møte med den dystre fortiden. “The Giver” innehar definitivt en del gode øyeblikk og interessante situasjoner, som idet The Receiver oppdager dans og musikk – en følelsesrelatert aktivitet som nå er helt fremmed for hvermansen. Men skildringene blir for slanke, og filmen går hastig videre – som om den var en kappgangutøver; visse dramaturgiske regler kommer man ikke utenom, men ellers er det bare å rushe i mål.

Klimakset eksisterer, og også her finnes drypp av engasjerende lerrettsutøvelse. Det er bare så synd at ikke man har klart å få noe mer ut av dette. 1 time og 37 minutter er sjelden noe kvalitetstegn. De fleste av oss holder dessuten ut lenger – vel, gitt at filmen er bedre, da.

Sånn sett var denne midt i blinken.