5
Stemningsfylt og velspilt

Tittel:
Phoenix
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 38 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Nina Hoss
  • Ronald Zehrfeld
  • Nina Kunzendorf
Regissør:
Christian Petzold

Behersket og uforløst om det å komme tilbake fra en traumatisk opplevelse.

Nelly Lenz (Nina Hoss) overlever konsentrasjonsleir og returnerer til et krigsherjet Berlin. Fjeset hennes er ødelagt, men plastisk kirurgi fikser det til sin opprinnelige stand – nesten i alle fall. Hun ligner på seg selv, men samtidig ikke. Hun prøver å gjenskape livet hun hadde før krigen og begynner å lete etter ektemannen i rett-etterkrigs Berlin. Ektemannen som kanskje sviktet henne og oppga henne til nazistene. Hun finner han, men han kjenner henne ikke igjen.

Filmens noir- og pulp-aktige premiss kan gi inntrykk at dette er litt tabloide hevnsaker – det er det ei. Selv om filmen flørter litt med noir-følelsen i starten, blir “Phoenix” etterhvert et ganske behersket karakterdrama og kammerspill, og et meget vellykket et sådan.

Filmens stemning griper tak og setter seg umiddelbart i seeren. Måten krigsherjede Berlin blir skildret på vekker en sterk følelse av “hva nå?”. Det føltes som år null for noe som senere vil bli post-apokalyptisk. Berlin er lovløs og farlig. De amerikanske soldatene koser seg med seieren, mens de tyske overlevende er preget av fortvilelse og usikkerhet, følelser som filmen fanger godt. Denne usikkerheten og ubehaget fester seg også hos seeren på den vonde måten gode filmer ofte gjør, og fungerer til å ramme inn historien.

Dette er regissør Christian Petzold og skuespillerinne Nina Hoss sitt sjette filmsamarbeid, og det merkes. De har et samarbeid som bringer ut det beste i hverandre. Nina Hoss er ganske så eksepsjonell i en veldig lavmælt og lite Oscar-vennlig rolle. Lite Oscar-vennlig fordi skuespillet er som filmen rolig og behersket. Det er ingen store sinneutbrudd, hysterisk gråting eller psykiske utviklingshemninger å lene seg på. Nina Hoss bruker et subtilt blikk, en liten rykning ved munnviken og sin gange på å vekke Nelly Lenz til live.

Ektemannen Johnny ser at Nelly ligner på sin kone, uvitende om at det faktisk er Nelly. Han får dermed Nelly til å late som om hun faktisk er Nelly slik at han hente ut penger Nelly arvet.

Filmen utvikler seg dermed til et kammerspill som foregår like mye i skuespillernes ansikter som noe annet, og som paradoksalt nok både er intenst og rolig på samme tid. Ikke intens som i at spenningen er på topp og stiger, men intenst på et følelsesmessig plan. Johnny instruerer Nelly til å oppføre seg mer som Nelly, og begynner å gjenskape den Nelly var før krigen. Dette spillet er den vonde gleden med denne filmen. Jo mer Johnny gjenskaper Nelly, jo mer ser vi hvordan krigen har fjernet så mye av den hun engang var, og man merker det samme på Johnny. Han er en skurk på mange måter, men også en veldig menneskelig en, slik at han vekker mer ubehag fremfor hat og forakt. 

Det er et enkelt og såpeopera-aktig premiss, men det løses på en utrolig elegant måte som både forsterker skuespillet og filmens handling, og med stemningsfylt regi er “Phoenix” en vinterfilm man bør få med seg.