5
Sterkt om søskensex

Tittel:
De nærmeste
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 46 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Ine Wilmann
  • Anneke von der Lippe
  • Simon J. Berger
  • Silje Storstein
Regissør:
Anne Sewitsky

“De nærmeste” er et norsk karakterdrama som faktisk har noe å fortelle.

La oss være ærlige: I antall dramafilmer per innbygger om usikre, nestenvoksne noen-og-tjueåringer, troner Norge i ensom majestet på verdenstoppen.

Noe vi sannsynligvis også ville gjort dersom du fjernet “per innbygger” fra mattestykket.

Derfor er det så uendelig deilig når filmer som “De nærmeste” dukker opp blant alle “Mer eller mindre mann”-ene og “Jeg er din”-ene.

Hovedrolledebutant Ine Wilman spiller den emosjonelt fraværende 27-åringen Charlotte, som opplever nærkontakt av tredje grad med sin egen halvbror når sistnevnte plutselig melder seg inn i følelseslivet hennes. To personer som åpenbart er blitt neglisjert av de som burde stått dem nærmest, kommer sammen. Bokstavelig talt.

Sterk tematikk, ja? “De nærmeste” skyr ingen tabuer. Der andre bruker sjokkeffekten som et syltynt trekkplaster, går regissør Anne Sewitsky (“Sykt lykkelig”) dypt i sømmene på den i overkant intime søskenkjærligheten.

Resultatet er en gripende, intens og i grenseland vanvittig velspilt dramafilm. Ine Wilman er fenomenalt sårbar som Charlotte, og unngår samtidig å være så irrasjonell at publikum mister kontakten med henne.

Så har du svenske Simon J. Berger. Fy f**n så god han er. Bergers tolkning av businessmannen Henrik er den perfekte balansegangen mellom manipulativ sjarmør og uforutsigbar psykopat. Det er lett å se hvorfor Charlotte faller for fyren, men tilsvarende umulig å forstå hvorfor hun ikke samtidig beinflyr ned nærmeste nødutgang. Berger leverer noe så sjeldent som et mesterstykke av en rolletolkning.

Jada, det er store ord. Attpåtil om en film som sannsynligvis ikke vil nå de store høydene hva billettinntekter angår. For selv om filmens tidvise omgang med overflødig symbolikk kan virke avskrekkende på et stort publikum, og at replikker som “er du helt ute!?” burde blitt igjen på 80-tallet, blir ikke karakterdramaet stort større, eller bedre, enn “De nærmeste”.

Bare det å ha en norsk dramafilm om noe annet enn barnslige liksom-voksne gjør meg så glad at jeg kunne brutt ut i sang. Alle sammen nå:

Min søskenkjærlighet
gjorde mer for meg
enn du noengang kan forestille deg.