5
Sterkt om sovjetiske overgrep

Tittel:
Der vindane møtes
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 27 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Laura Peterson
  • Tarmo Song
  • Mirt Preegel
Regissør:
Martti Helde

Det er fristende å gi annerledeshet etiketten kunst. For filmer som faller utenfor det etablerte er dette en hverdagshendelse.

“Eksperimentelt” skriver noen, “dristig”, eller kanskje “vågalt” mener andre. Mange vil antageligvis skrive det samme om formspråket til “Der vindane møtes”, men den stilistiske annerledesheten er ikke det vesentlige. Mest av alt fremtrer førstegangsregissør Martti Helde økonomisk. Det finnes ikke førstegangsnerver å spore, inntrykket er erfarenhet og stødighet.

Filmskolenykkene er likevel her, hvis man ser etter. Via stillestående tablåer, skuespillere i frys, og et utsnitt som eneste bevegelige element, så oppnår man kontroll. Med det samme befinner man seg også midt i yndede temaer for studenter av film og fotografi. Barthes, De Duve, punctum, fotografiet som død, som det maniske forholdet mellom higen etter både den utstrakte tiden og det flyktige øyeblikket. Vi beveger oss gjennom disse døde værelsene som en entitet distansert fra de historiske hendelsene, men samtidig nærmere bildene.

Tankene går til krigsfotografiet og forevigede dødsøyeblikk. Tenk deg en reise inn i et Capa-fotografi, og du er ikke langt unna “Der vindane møtes”. Istedenfor å se gjennom det dokumentariske øyet som glir over fotografihistorie under et lydspor med stemmer, befinner vi oss istedenfor i fotografiet, med en auditiv side som sokner til lydlandskap og radioteater.

Erna (Laura Peterson), filmens hovedperson, opplever sovjetisk deportasjon og brudd av familiære bånd gjennom tilbakeblikk basert på en rekke brev til hennes utkårede, Heldur (Tarmo Song). Det særegne formspråket gjenspeiler en opplevelse av disse minnene som forskjellige fra resten av hennes liv. Tiden stanser, og vi blir med på en reise blant ansikter, natur og blod, som frosset står i kontrast til minnene om ville epletrær, hennes datter, og ubesudlet kjærlighet.

Sentralt blir derfor vår opplevelse av hennes minner av hagen hun delte med Heldur, raslingen av løvet, opplevelser av væren, sanselige inntrykk som fungerer som klangbunn for resten av krigsårene.

Rommene vi deler med Erna ser vi gjennom et sterilt og digitalt uttrykk hvor teksturene finnes i ansiktene og i opplevelsene vi møter. Sett bort ifra noen segmenter med sentimental musikk kan man la seg røre av de intrikate tablåene, med mennesker som kollektivt utgjør brikker i en felles historie de fleste helst vil glemme, gammel som ung.

De mest nærliggende filmene “Der vindane møtes” kan sammenlignes med er diverse. Man har teatralskheten fra “Dogville”, deler av bestialiteten og lydveven av natur fra “Ordinary People” (Perisic, 2009; ikke Redford, 1980), og utforskingen av forholdet mellom bilder og lydlandskap i filmene til Chris Marker. I tillegg finnes spor av det panteistiske øyet til Malick i kameraføringen og fortellerstemmen.

Egenheten til Helde overvelder likevel filmen, og med sine 27 år er han i gildt selskap som debutant, med en film som vitner om et potensial som forhåpentligvis får utløp i en lang fremtidig karriere.