4
Stilsikker spionkomedie

Tittel:
The Man from U.N.C.L.E.
Sjanger:
Action, Eventyr, Komedie
Varighet:
1 t. 56 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Henry Cavill
  • Armie Hammer
  • Alicia Vikander
  • Hugh Grant
  • Elizabeth Debicki
  • Jared Harris
Regissør:
Guy Ritchie

“Snatch”-regissør Guy Ritchie er endelig tilbake med ny kinofilm. Gøy, men ikke banebrytende.

Vi har ventet lenge på denne. Det har faktisk blitt nesten fire år siden “Sherlock Holmes: A Game of Shadows” uten at dét er Ritchie-filmen vi bør måle øvrige produksjoner opp mot. Men i likhet med det meste annet inneholder også den favorittingrediensene.

For hva er vel en Ritchie-film uten festlige, nedlatende kommentarer, interessante vendinger og tempobevisst action? Ingredienser som selvsagt også er anbrakt når Ritchie – i likhet med en annen dyktig brite – nå hyller spionfilmen og dens glanstid på 1960-tallet. Samme tiår som originalmaterialet – en TV-serie med over 100 episoder – gikk på televisjonen.

I grenseland mellom Øst- og Vest-Tyskland møter vi den forfengelige CIA-agenten Napoleon Solo (Henry Cavill) – og med et slikt navn er man selvsagt temmelig full av seg selv. KGB-nemesis Illya Kuryakin (Armie Hammer) er også en interessant type, som innledningsvis skaper trøbbel for Solo idet amerikaneren er i ferd med å snike en søt bilmekaniker (Alicia Vikander) over grensa til Vest-Tyskland.

Men så, med atomvåpenets frambruddsmarsj i alvorlig godt sig, tvinges Solo og Kuryakin til å samarbeide om å stikke kjepper i hjulene på jordklodens største atomvåpenskurker. Og den søte bilmekanikeren er nøkkelen inn i en kvantitativt godt bevoktet organisasjon.

Spionfilm av godt gammelt slag, men med en moderne produksjon. Kan det bli bedre? Ja, dessverre – det kan nok det. “The Man from U.N.C.L.E. (som for øvrig er lov å uttale ˈʌŋ·kəl) er fin, festlig og grei fra ende til annen, men den tar aldri av på noe som helst vis. Ritchies obligatoriske ingredienser settes pris på, men verken vendinger eller action skinner slik vi har sett tidligere. Kommentarene holder god standard – humreverdig, men langt ifra episk.

I motsetning til Matthew Vaughns “Kingsman: The Secret Service” er denne betraktelig mindre parodisk. Det er sånn sett en renere spionfilmhyllest, som står helt fint på egne ben. Den gir definitivt mersmak, både som spionfilm, Guy Ritchie-verk og vintage-produksjon.

Men snev av skuffelse er ikke til å unngå når man har ventet såpass lenge på en film der skaperen i grunnen hadde ultimat kinounderholdning i sikte.