5
Stjernegod stjernekrig

Tittel:
Rogue One: A Star Wars Story
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction
Varighet:
2 t. 13 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Felicity Jones
  • Diego Luna
  • Ben Mendelsohn
  • Forest Whitaker
  • Alan Tudyk
Regissør:
Gareth Edwards

“Rogue One” er “Star Wars”-filmen fansen har ventet på siden “Jediridderen vender tilbake” i 1983.

Hvordan vet jeg det? Fordi jeg er en av dem.

Første smakebit etter at Disney sikret seg lekeplass i galaksen langt, langt borte ved å like så greit kjøpe hele barnehagen “Star Wars”-universet lå i – bedre kjent som Lucasfilm Ltd – i 2012, var fjorårets “The Force Awakens”, en litt vel forsiktig fortsettelse av sagaens originale trilogiepisoder IV-VI. Det viser seg imidlertid at suksessformelen ikke lå i fortsettelsen, men i forløpet til stjernetrioen fra 1977-’83.

“Rogue One” finner sted mellom klassiske “Episode IV – Et nytt håp”, og ikke fullt så klassiske “Episode III – Sithene tar hevn” fra 2005. Vi er tilbake i en galakse i borgerkrig, der det fascistiske Imperiet er i ferd med å bygge sitt planetødeleggende signaturvåpen: Dødsstjernen. For å stoppe dette, sender rebellalliansen fotsoldaten Jyn Erso – datter av hovedarkitekten bak supervåpenet – og hennes skvadron Rogue One for å hente plantegningene motstandsbevegelsen trenger for å uskadeliggjøre våpenet.

Noe alle som har vært i live siden 1977 vet at de klarer. Så hvordan i alle dager “Rogue One” har klart å skape en spennende, visuelt fortryllende og kontinuerlig gåsehudframkallende krigsfilm ut av en handling som bokstavelig talt er hentet fra en bisetning i åpningsteksten til originalen fra ’77, er jeg neimen ikke sikker på i skrivende stund. Poenget er at de har klart det. Og det er alt du trenger å vite.

Klart, “Rogue One” spiller – kanskje i enda større grad enn “The Force Awakens” – på nostalgien til en fanskare sulteforet på det opprinnelige og “ordentlige” “Star Wars”, ikke de digitalskapte vederstyggelighetene prequel-trilogien har fått rykte på seg for å være. Men mer enn noe annet er det at “Rogue One” i motsetning til “TFA” tør å gjøre noe fullstendig nytt i “Star Wars”-universet: Nemlig å rettferdiggjøre ordet som kommer etter “Star”.

For tross alle rykter om omfattende opptaksrunder av nytt og lettere innhold, er “Rogue One” først og fremst en skitten krigsfilm satt til galaksen langt, langt borte. Regissør Gareth Edwards har lyktes ettertrykkelig, ikke bare med å lage en mer familievennlig og verdensrom-orientert “Redd menig Ryan”, men med å lage en film som oppleves fullstendig autentisk som “Star Wars”-film, og som samtidig fortryller med nyvinninger av eget merke.
Det alt koker ned til, er at “Rogue One” lykkes på premissene alle klassiske “Star Wars”-filmer har lyktes før den: Med en engasjerende historie, umiddelbart elskverdige karakterer og en eventyrlig atmosfære rundt de to hovedkomponentene.

Så får det heller være at slutten er i overkant brå, nostalgiorkesteret tar et ekstranummer for mye og at noen burde bedt Forest Whitaker om å kule’n litt. Ytterligere ris og ros bør ikke kokes opp. Det vil bare ødelegge moroa. Så ta heller ordet fra en ikke helt objektiv filmanmelder som fortsatt sliter med å få hvilepulsen til å sette seg: “Rogue One” er alt en “Star Wars”-film bør være.